Slik unngår du å bli felt i PFU

Arne Jensen, seniorrådgiver i Norsk Redaktørforening

Den presseetiske selvdømmeordningen, bygget på Vær Varsom-plakaten og Pressens Faglige Utvalg (PFU) er mediebransjens frivillige motsats til det rettssystemets lover og domstoler. Og mens antallet søksmål mot norske medier gikk kraftig ned etter årtusenskiftet, har antallet klager til PFU økt. Det første har sammenheng med det såkalte paradigme-skiftet i norsk injurierett, som et resultat av rettsutviklingen ved Den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg (EMD). Økningen i klager til PFU har trolig mest sammenheng med at ordningen er bedre kjent og at mange saker er omfattet med en viss publisitet. Økningen i antallet klager har nemlig ikke materialisert seg i en tilsvarende økning i antall fellelser for brudd på god presseskikk.

Dette kapittelet bygger på tidligere generalsekretær Nils E. Øys kapittel med tilsvarende tittel fra forrige Redaktørhåndbok, men er i stor grad nyskrevet. En stor takk uansett til Nils. Jeg har også hentet et par elementer fra generalsekretær Reidun Kjelling Nybøs medieetiske årsrapport for 2022. For ordens skyld så er eventuelle feil eller mangler mitt ansvar alene.

Innledning

Det er bare to måter en redaksjon kan å unngå å bli felt i PFU: 1) Ved å unnlate å gjøre etiske overtramp og 2) ved å satse på en minnelig ordning med klager. Vi skal se på noen av de viktigste punktene i Vær Varsom-plakaten, nemlig de som oftest fører til fellelse i PFU, hvordan man kan gå frem for å få til en minnelig ordning, dersom det er aktuelt, og litt om hvordan det er lurt å utforme tilsvar til klagen – dersom det ikke er aktuelt å få til en minnelig ordning.

En ørliten refleksjon om presseetikk og klager og PFU. Det bør ikke være noe mål aldri å bli klaget inn for PFU. Redaksjoner som aldri opplever det kan fort mistenkes for aldri å ta tak i kontroversielle saker eller saker der enkeltpersoner, bedrifter eller andre blir utsatt for kritikk. De redaksjonene som jevnlig tar opp kritikkverdige forhold og løfter frem kontroversielle spørsmål vil oftere måtte forholde seg til personer som mener seg krenket eller som mener de ikke har blitt behandlet på en skikkelig måte, eller som mener at mediet rett og slett har bommet grovt på de faktiske forhold. Slike diskusjoner og klagesaker må du som redaktør være forberedt på å ta. Derimot bør det bære et mål ikke å bli felt i PFU. Dette kapittelet handler om hvordan du skal unngå nettopp det.

Vi kommer tilbake til det senere, men jeg nevner allerede innledningsvis de tre viktigste rådene vi i NR-sekretariatet gir når vi holder kurs i mediejuss og medieetikk:

1. Ta forbehold
2. Sørg for kontradiksjon
3. Har dere gjort en feil? Rydd opp!

Klarer dere oppfylle disse tre punktene, så går dere klar av mye hodebry og plagsom korrespondanse. Og husk: Vær Varsom-plakaten er ikke til for at vi skal la være å utfordre, engasjere og sågar kanskje provosere, men for at vi skal bli trygge til nettopp å gjøre det.

Forebyggende arbeid

Etikkmusklene er som andre muskler: de må trenes. Det betyr blant annet at det bør være et visst system for å utfordre redaksjonen – i hvert fall de som tar publisistiske beslutninger – på ulike etiske dilemmaer man kan komme til å stå overfor. I mange redaksjoner, særlig de mindre, står ikke alltid de etiske eller faglig kompliserte sakene i kø. Når de første inntreffer, er mange derfor ikke forberedt og har lett for å bomme på de etiske vurderingene.

Vi ser eksempler på det når det skjer enten alvorlige ulykker eller alvorlige kriminalsaker på mindre steder, og de store landsdekkende redaksjonene rykker inn. Disse er vant til å håndtere komplekse spørsmål knyttet til for eksempel identifisering, detaljnivå, kildepleie osv. I lokalavisen er dette problemstillinger man ikke er trent på. Det kan slå flere veier. I noen tilfeller velger man – for sikkerhets skyld – å bli så forsiktige at avisen knapt klarer å fylle et legitimt informasjonsbehov. I andre, og mer sjeldne tilfeller, går det galt fordi lokalavisen skal vise at det ikke er noe «dårligere» enn riksmediene.

Vi ser det også i saker hvor det er snakk om komplekse problemstillinger knyttet til økonomi og næringsliv eller forvaltning og politikk, og hvor det gjerne rettes harde beskyldninger mellom ulike parter og hvor kildebildet er fragmentert. De redaksjonene som ikke har trent etikkmusklene godt nok, havner oftere i situasjoner hvor de kan tas på enten opplysningskontroll eller manglende samtidig imøtegåelse (eller begge deler!).

Hvordan unngår man slappe etikkmuskler? Det finne flere måter å styrke dem på:

1. Lag et internetisk regelverk eller veiledning. Hvordan dette kan skje har Bernt Olufsen beskrevet ganske nøye i kapittel 7. Selv om Bernt tar utgangspunkt i en stor redaksjon, er mange av hans tips overførbare også til mindre redaksjoner. Et slikt regelverk behøver ikke være komplisert eller omfattende. Det kan være som en forklaring eller utfylling av Vær Varsom-plakaten, eller som en mer detaljert innskjerping av hva plakaten sier. Uansett vil selve prosessen med å utarbeide en slik være en anledning til å vekke den etiske bevisstheten i redaksjonen. La medarbeidere jobbe sammen i gruppe for å finne frem til enkle kjøre regler for eksempelvis kildekontakt, sitatsjekk osv. Bare husk at det til syvende og sist er du som redaktør som bestemmer hva som skal stå der!
2. Bruk PFUs uttalelser internt. Forsøk å sette av tid på et redaksjonsmøte hver måned, gjerne i etterkant av PFUs møter, og gå gjennom én eller to saker fra utvalgets møte. Det å forberede en slik gjennomgang kan gjerne gå på omgang mellom ulike medarbeidere.
3. Send nøkkelmedarbeidere på kurs. De personene som sitter med fullmakter til å ta publisistiske avgjørelser opptrer på vegne av ansvarlig redaktør og har jo dermed også både stor makt og stort ansvar. Det bør følges opp med å sørge for at de også har den nødvendige kompetansen. Institutt for Journalistikk har jevnlig kurs i pressetikk. Norsk Redaktørforening arrangerer årlig «kræsjkurs for desken», særlig beregnet på dem som kjapt må ta vanskelige publisistiske beslutninger. Disse er verdt å bruke.
4. Arranger internkurs i redaksjonen. En annen mulighet er å arrangere internkurs for hele redaksjonen. Institutt for Journalistikk har også dette tilbudet. Da kommer det kursholdere til redaksjonen og alla kan være med.
5. Arranger pressetiske øvelser. Bruk faktiske saker eller tenkte tilfeller til å arrangere «øvelser», hvor ulike medlemmer av redaksjonen får i oppgave å innta ulike standpunkter til publisistiske valg. Dette kan bli både underholdende og svært nyttig for etikkmusklene.

I mange tilfeller hvor det oppstår vanskelige etiske vurderinger kan det være hjelp å få, både skriftlig og muntlig. På Norsk Redaktørforenings hjemmesider får du tilgang til en rekke veiledere, også i etiske spørsmål. Du kan også finne veiledere til noen enkeltpunkter i Vær Varsom-plakaten.

Mange, men alt for få viser det seg, benytter seg av muligheten til å ringe NRs hotline, som er åpne 24/7/365. Sekretariatet er alltid på jobb dersom det er et NR-medlem som trenger umiddelbar bistand. Ordningen er populær. En undersøkelse gjort i forbindelse med mastergradsoppgave, av Line Nore Borrevik i 2015, viste ellers at redaktørene søker bistand hos flere kilder i forbindelse med klagesaker. Dette er de viktigste hjelperne ifølge undersøkelsen:

Norsk Redaktørforening

Gamle kolleger/redaktører andre steder

Interne krefter

Norsk Presseforbund

Andre bransjeorganisasjoner

NR-sekretariatet mottar hvert år et par tusen henvendelser med ulike faglige spørsmål. Rundt en tredel av disse er såkalte hotline-henvendelser.

De viktigste fallgruvene

I dette underkapittelet går vi gjennom de punktene i Vær Varsom-plakaten det er aller viktigst å holde et øye på, rett og slett fordi det er disse vi oftest synder mot, eller fordi det er de som volder mest hodebry i redaksjonene.

Som nevnt ovenfor er NRs hotline det viktigste stedet redaktørene søker råd. Det paradoksale er at de som søker råd gjerne gjør det fordi de er oppmerksomme på problemstillingen og synes den er vanskelig. Da har de ofte også tenkt ganske grundig, og gjerne riktig, rundt hvilke hensyn som er relevante å ta, og hva de må passe på. De som blir felt i PFU er nesten uten unntak redaksjoner hvor verken redaktøren eller noen andre har søkt råd hos noen, ofte fordi de ikke ser at det kan ligge en etisk utfordring der. Dette gjør det selvsagt vanskelig. Den som ikke aner at han står overfor et etisk dilemma, vil selvsagt heller ikke spørre noen til råds om det. Typisk er mange av fellelsene på punkt 4.14 i VVP. I et flertall av fellelsene i 2022 hadde ikke redaksjonen forståelsen av at det var en situasjon som utløste retten til samtidig imøtegåelse. Det beste rådet vi generelt kan gi er å øve på å la det være lav terskel på å spørre noen til råds, også i saker hvor det kanskje ikke er åpenbart.

Med dette som utgangspunkt skal vi i det følgende se litt nærmere på disse punktene:

1. 4.14 – Samtidig imøtegåelse
2. 3.2 – Kildekritikk og opplysningskontroll
3. 4.1 – Saklighet og omtanke
4. 4.4 – Titler som går for langt
5. 4.6 – Hensynet til ofre og pårørende
6. 4.7 – Identifisering
7. 4.8 – Hensynet til barn

Vi minner for ordens skyld igjen om de tre viktigste huskereglene

1. Ta forbehold
2. Sørg for kontradiksjon
3. Har dere gjort en feil? Rydd opp!

Punkt 4.14 - Retten til samtidig imøtegåelse

I mange år var punkt 4.14 det punktet som var gjenstand for klart flest fellelser i PFU. De siste årene har 4.14 fått «konkurranse» fra punkt 3.2 om kildekritikk og opplysningskontroll. De to siste årene har det vært hårfint flere fellelser på 3.2 enn på 4.14. Når vi likevel starter med punkt 4.14 er det fordi 4.14 og 3.2 ofte går hånd i hånd. Manglende innhenting av samtidig imøtegåelse vil ofte også være problematisk i forhold til 3.2. Disse to punktene kalles gjerne for presseetikkens «tvillingpunkter».

PFU henviser ofte til sammenhengen mellom 3.2 og 4.14. I PFU-sak 161/21 (https://presse.no/pfu-sak/161-21/) forklarer de dette godt: «Har man ikke kontaktet den beskyldningen er rettet mot, mister man samtidig en viktig kilde til kontroll av opplysningene.»

La oss se på hva vi må passe på for å ikke å bli felt på punkt 4.14. Punktet lyder slik:

«De som utsettes for sterke beskyldninger skal så vidt mulig ha adgang til samtidig imøtegåelse av faktiske opplysninger. Debatt, kritikk og nyhetsformidling må ikke hindres ved at parter ikke er villig til å uttale seg eller medvirke til debatt.»

Det er altså «sterke beskyldninger» som omfatter «faktiske opplysninger» som utløser retten til samtidig imøtegåelse. Det vil si at de rent subjektive meningsytringer ikke omfattes. Slike ytringer kan imidlertid utløse retten til tilsvar, slik det fremgår av VVP punkt 4.15:

«De som er blitt utsatt for angrep skal snarest mulig få adgang til tilsvar, med mindre angrep og kritikk inngår som ledd i en løpende meningsutveksling. Ha som krav at tilsvaret er av rimelig omfang, holder seg til saken og har en anstendig form. Tilsvar kan nektes dersom den berørte part, uten saklig grunn, har avvist tilbud om samtidig imøtegåelse i samme spørsmål. Tilsvar og debattinnlegg skal ikke utstyres med redaksjonell, polemisk replikk.»

Det er altså viktig å holde orden på forskjellen på samtidig imøtegåelse og tilsvar. Det første krever at det dreier seg om faktiske opplysninger og sterke beskyldninger. Til gjengjeld skal imøtegåelsen komme samtidig. Det andre gir ikke krav på å få imøtegå samtidig. Til gjengjeld er ikke kravene så strenge til de beskyldningene som utløser kravet.

Uansett: Det er all grunn til ikke å forsøke å legge lista høyt for hva som skal utløse samtidig imøtegåelse. For det første vil det å innhente samtidig imøtegåelse også bidra til å oppfylle kravet i punkt 3.2. For det andre er det slik at journalistikken uansett vil bli bedre ved at den som blir angrepet får forsvare seg, selv om ikke angrepet er så kvalifisert at det utløser rett til samtidig imøtegåelse etter 4.14.

Dette er hovedpunktene i NRs veiledning når det gjelder samtidig imøtegåelse:

1. Den som blir angrepet må få tid til å svare for seg. Hvor lang tid vedkommende må få vil avhenge av hvor kompleks saken er og hvor omfattende beskyldningene er, hvor langt tilbake i tid forholdet ligger osv.
2. Redaksjonen må anstrenge seg for å få den angrepne i tale. Det er ikke nok med én telefon eller å legge igjen en beskjed. Du må ta i bruk alle tenkelige (og helst et par utenkelige) veier inn til den det gjelder; telefoner, epost, messenger osv og via alle som kan tenkes å formidle kontakt: ektefeller/samboere, kolleger, partnere, venner, trenere osv. I noen tilfeller kan det også være aktuelt å møte opp fysisk utenfor arbeidsplass eller bopel. Dokumenter hva som er forsøkt!
3. Vær tydelig og konkret! Husk å formidle de fullstendige beskyldningene. Dokumentér at du har gjort det som kan forventes for å gi den angrepne mulighet til å kommentere.
4. Du slipper ikke unna selv om kilden er anonym! De anonymiserende tiltak som kanskje vil holde for å oppfylle kravet til varsomhet i punkt 4.7 er ikke nødvendigvis tilstrekkelig til å slippe unna kravet til samtidig imøtegåelse i punkt 4.14. Dersom bare noen ytterst få personer gjenkjenner vedkommende det er snakk, så kan det være tilstrekkelig til å utløse retten til imøtegåelse.Husk rett adresse! Det er viktig at den som faktisk blir utsatt for sterke beskyldninger får anledning til å imøtegå dem. Typiske eksempler hvor det kan bli feil, er dersom foreldre klager på at barnet deres blir mobbet, uten at skolen gjør noe med det. Dersom den læreren det gjelder kan identifiseres (og noen vil jo vite det) så er det vedkommende lærer personlig som har rett til imøtegåelse av de påstandene som gjelder henne personlig. Rektor kan svare for skolens håndtering, men kan ikke svare på vegne av læreren. Det samme gjelder dersom en kommune har gitt en brukstillatelse til for eksempel en kennel på en privat eiendom. Dersom naboene klager på dette fordi det er mye støy, fordi hundene klarer å stikke av, fordi det lukter osv., så vil klagen formelt gå til kommunen, fordi det er kommunen som har gitt tillatelsen. Men beskyldningene om hvordan kennelen faktisk drives retter seg mot innehaveren.
5. Retten til samtidig imøtegåelse gjelder også for offentlige myndigheter, bedrifter, institusjoner og organisasjoner. Det er altså ikke bare fysiske personer, men også juridiske personer som har rett til imøtegåelse.
6. Vær særlig oppmerksom i forbindelse med såkalte «skjebnesaker» eller utsagn fra misfornøyde kunder, forsmådde ektefeller, oppsagte medarbeidere osv. Når enkeltpersoner blir intervjuet om sitt eget liv, og da gjerne fordi de har opplevd noe dramatisk eller vanskelig, er det viktig å være på vakt. Det er fort gjort å glemme at også denne typen livshistorier er underlagt kravet om samtidig imøtegåelse. Det betyr at beskyldninger om seksuelle overgrep, alkoholisme, rusmisbruk, vold i hjemmet, omsorgssvikt osv. vil utløse rett til samtidig imøtegåelse. Det samme vil kunne gjelde ved omtale av ulykker, kriminelle forhold osv., hvor det kan ligge innebakt beskyldninger som kanskje ikke er rettslig prøvet.
7. Husk at 4.14 gjelder alle sjangere. Rett nok har PFU ved mange anledninger understreket at det generelt må være litt ekstra takhøyde i forbindelse med kommentarartikler, debattinnlegg og meningsstoff. Det er imidlertid ikke anledning til å fremme nye sterke beskyldninger av faktisk karakter, selv om det skjer på meningsplass, uten at den beskyldningene rettes mot får anledning til å forsvare seg.

Dersom man på leder- eller kommentarplass gjengir påstander som er fremkommet på reportasjeplass, refererer til det og også gjengir imøtegåelsen derfra, så bør det imidlertid være akseptabelt.

I forbindelse med etikk-kurs har NR-sekretariatet særlig minnet om dette:

1. Å lenke til tidligere imøtegåelser opphever ikke kravet om imøtegåelse.
2. Gjengivelse av rettslige dommer og kjennelser utløser ikke rett til samtidig imøtegåelse.
3. Det gjør derimot bostyrerapporter, enighetsprotokoller, møtereferater osv.

Punkt 3.2 – Kildekritikk og opplysningskontroll

Som nevnt har punkt 3.2 de siste årene «konkurrert» med 4.14 om å være det punktet hvor PFU feller flest ganger i løpet av et år. Samtidig er kombinasjonen av fellelse på 3.2 og 4.14 svært vanlig.

Punkt 3.2 lyder slik:

«Vær kritisk i valg av kilder, og kontroller at opplysninger som gis er korrekte. Det er god presseskikk å tilstrebe bredde og relevans i valg av kilder. Vær spesielt aktsom ved behandling av informasjon fra anonyme kilder, informasjon fra kilder som tilbyr eksklusivitet, og informasjon som er gitt fra kilder mot betaling.»

Det oppstilles med andre ord fire krav. Man skal:

1. være kritisk til valg av kilder og bruke relevante kilder.
2. kontrollere at opplysninger er riktige
3. tilstrebe kildebredde
4. behandle informasjon fra bl.a. anonyme kilder spesielt aktsomt

Dermed blir det også litt ulike forklaringer på og begrunnelser for hvorfor mediene felles på dette punktet. Enkelte ting går imidlertid igjen:

1. Mangel på kontroll av opplysninger
2. For lite forbehold
3. For konstaterende
4. Uklart kildegrunnlag
5. Manglende kildegrunnlag
6. Ensidig kildegrunnlag
7. Ukritisk kildebruk
8. Utstrakt bruk av anonyme kilder.

Ofte ser vi at flere av disse elementene spiller sammen. Et uklart eller ensidig kildegrunnlag, kombinert med manglende forbehold er en ganske sikker oppskrift på å bli felt på punkt 3.2.

For øvrig viser vi til de tre viktigste rådene og punktet om å ta forbehold. Det slår for fullt inn her. Et annet poeng som slår inn er forholdet mellom 3.2 og 4.14, og det andre «hovedrådet» om å sørge for kontradiksjon. Dersom det viser seg vanskelig eller umulig å innhente samtidig imøtegåelse fra den som blir utsatt for sterke beskyldninger, eller vedkommende ikke ønsker å benytte seg av retten, så er det viktig å søke andre kilder som kan være «motstemmer». Er det eksperter/fagfolk eller andre som kjenner det faget eller bransjen det er snakk om, som kan si noe om de beskyldningene som er fremmet? Finnes det skriftlige kilder eller dokumentasjon? Vi må i det hele tatt spørre oss om det er andre som kan bidra til å opplyse saken bedre, dersom den som er angrepet ikke kan eller vil uttale seg.

Punkt 4.1 – Saklighet og omtanke

Punkt 4.1 i VVP er ikke av de enkleste. På en måte kan man si at punktet er en oppsummering av hele plakaten. Samtidig er det nokså åpenbart at dette er et punkt hvor det handler om å være bevisst på hvordan et oppslag kan virke på dem det gjelder og om den forventede virkningen er akseptabel, sett opp mot hva saken handler om.

I sin kommentarutgave til Vær Varsom-plakaten skriver Hallvard Helle og Vidar Strømme om PFUs tolkning av 4.1, og med henvisning til sak 091/10 (https://pfu.presse.no/pfu-basen/10-091) at «Kravet til saklighet og omtanke formuleres ofte av utvalget som et spørsmål om artikkelen i sin helhet gir inntrykk av noe annet enn det faktaene i saken egentlig gir grunnlag for å presentere. Dette innebærer at det skal være et rimelig samsvar mellom omtalen og sakens realiteter.»

Når det gjelder begrepet «omtanke», så har PFU i flere saker gjort det til et spørsmål om avveiningen mellom den belastningen omtalen vil kunne medføre, målt opp mot den offentlige interessen i at saken blir omtalt, og måten det skjer på.

NR har tidligere kritisert at punkt 4.1 ofte er brukt av PFU som en «sekkepost» for å plassere brudd som man ikke har kunnet feste til andre punkt i plakaten. I et tilsvar fra PFU og Norsk Presseforbund[1] (#_ftn1) i 2009 ble dette imøtegått. Det ble dessuten uttalt følgende om hvordan PFU og NP selv ser på innholdet i punkt 4.1:

«Saklighet viser til hvorvidt publiseringen er saksvarende, og det er rimelig samsvar mellom omtalen og sakens realiteter. Brukes for eksempel begreper eller vinklinger som åpenbart virker stigmatiserende eller stemplende for de omtalte, uten at disse begrepene er tydelig knyttet til sakskomplekset, eller er relevant for publikums forståelse av saken, er dette å karakterisere som «manglende saklighet». I alvorlige tilfeller vil dette rammes nettopp av pkt. 4.1 i Vær Varsom-plakaten.

Omtanke handler om redaksjonenes evne til å vurdere den situasjonen som de omtalte i saken befinner seg i, om deres sårbarhet, og deres opplevelse av begreper og vinklinger som brukes.»

Punkt 4.4 – Dekning i titler og ingresser

Et av de punktene som det har blitt felt oftest på de siste årene er punkt 4.4 om kravet til dekning i titler og ingresser. Kort fortalt vil det si at det ikke skal fremmes påstander eller fremkomme opplysninger, eller skapes inntrykk av sakens realiteter som ikke fremgår av selve innholdet. Det er vanskelig å sette opp noen spesielle regler eller huskeliste på dette punktet, bortsett fra at det er ekstra grunn til å være oppmerksom i det øyeblikket en sak skal publiseres på en annen plattform enn den opprinnelige. Det resulterer ofte i at titler skrives om og gjerne forkortes. Pass på!

Punkt 4.6 – Hensynet til ofre og pårørende

Det har ikke vært så mange brudd på dette punktet de siste årene. Vi nevner likevel ett poeng som det er viktig å være nøye på. Punkt 4.6 lyder slik:

«Ta hensyn til hvordan omtale av ulykker og kriminalsaker kan virke på ofre og pårørende. Identifiser ikke omkomne eller savnede personer uten at de nærmeste pårørende er underrettet. Vis hensyn overfor mennesker i sorg eller ubalanse.»

To av de tre poengene i dette punktet er svært skjønnsmessige og vanskelige å sette opp presise kriterier for. Ett poeng er imidlertid et klart imperativ: Pårørende skal ikke bli varslet om at deres nærmeste er omkommet gjennom oppslag i media. Her er det fort gjort å bomme, og det er den sikreste veien til å bli felt i PFU. Vær særlig varsom med bilder fra ulykkessteder, særlig kort tid etter at ulykken har skjedd.

Punkt 4.7 - Identifisering

Dette er nok det punktet som NRs hotline får flest henvendelser om. Særlig er det mange lokalavisredaktører som er usikre på i hvilken grad og på hvilken måte man skal identifisere lokale størrelser som er involvert i kriminelle eller kritikkverdige forhold. Også her er det vanskelig å sette opp faste regler eller kriterier. Punkt 4.7 i VVP gir imidlertid en del føringer for når det kan være akseptabelt å identifisere:

«Vær varsom med bruk av navn og bilde og andre klare identifikasjonstegn på personer som omtales i forbindelse med klanderverdige eller straffbare forhold. Vis særlig varsomhet ved omtale av saker på tidlig stadium av etterforskning, i saker som gjelder unge lovovertredere, og der identifiserende omtale kan føre til urimelig belastning for tredjeperson. Identifisering må begrunnes i et berettiget informasjonsbehov. Det kan eksempelvis være berettiget å identifisere ved overhengende fare for overgrep mot forsvarsløse personer, ved alvorlige og gjentatte kriminelle handlinger, når omtaltes identitet eller samfunnsrolle har klar relevans for de forhold som omtales, eller der identifisering hindrer at uskyldige blir utsatt for uberettiget mistanke.»

Her stilles det altså opp en generell varsomhetsregel. Deretter vises det til tre forhold som maner til særlig varsomhet:

1. Saker som er på tidlig stadium av etterforskning.
2. Saker som gjelder unge lovovertredere.
3. Saker som kan føre til urimelig belastning for tredjeperson.

Samtidig listes det opp en rekke forhold som kan berettige identifisering:

1. Overhengende fare for overgrep mot forsvarsløse personer.
2. Ved alvorlige og gjentatte kriminelle handlinger.
3. Når identitet eller samfunnsrolle har klar relevans for det som omtales.
4. Identifisering kan hindre at uskyldige blir utsatt for uberettiget mistanke.

Listen er ikke uttømmende.

Typiske saker om identifisering de siste årene har vært saker hvor personer i en eller annen offentlig posisjon blir gjenstand for tilsyn/granskning/etterforskning. Forholdet i seg selv behøver ikke være strafferettslig alvorlig, men i kombinasjon med vedkommendes stilling kan det være riktig å identifisere.

Så finnes det mange måter å identifisere på. I en fersk sak fra PFU (sak 2023-093 (https://pfu.presse.no/pfu-basen/23-093)) ble TV 2 felt for å ha identifisert en overgrepssiktet kommuneoverlege i Frosta med navn og bilde. Flere medier identifiserte legen på den måten at de brukte tittel og kommunenavn. Dermed var det meget enkelt å finne ut hvem vedkommende var. Men fullt navn og bilde ble for mye for PFU, som uttalte:

«Etter en samlet vurdering finner utvalget at det ikke forelå et berettiget informasjonsbehov for å identifisere siktede med fullt navn og bilde på det aktuelle tidspunktet. Argumentene for samfunnets informasjonsbehov på publiseringstidspunktet var i sum ikke tilstrekkelig til stede til at det veide opp for belastningen det kunne medføre. I tillegg hadde omtalte bare status som siktet på publiseringstidspunktet.»

Vi nevner at denne uttalelsen ble kritisert fra flere hold, og også problematisert av NRs sekretariat gjennom en egen kronikk (https://www.m24.no/debatt-identifisering-norsk-redaktorforening/pfu-bor-ikke-gjore-redaktorrommet-for-trangt/648072).

Dette leder oss til den såkalte identifiseringstrappen, i sin tid utarbeidet av tidligere generalsekretær i NR, Nils E. Øy. Her handler det om å starte nederst. For hvert trinn man går oppover trappen, sammenholdt med selve sakshistorien, vil flere kunne identifisere personen.

Persondetaljer

Boligfoto

Personfoto

Navn

Adresse

Anonym personhistorie

Arbeidssted

Hjemkommune

Yrke

Familiestatus

Hjemdistrikt

Alder

Kjønn

Redaktørforeningen har også en egen veileder om identifisering. Den finner du her.

Punkt 4.8 – Ta særlig hensyn til barn

Vær Varsom-plakatens punkt 4.8 om barn var opprinnelig en advarsel mot å identifisere barn som ble omtalt i forbindelse med familietvister eller barnevernssaker. Punktet fikk en ny og nøye forberedt tekst i 2001:

«Når barn omtales, er det god presseskikk å ta hensyn til hvilke konsekvenser medieomtalen kan få for barnet. Dette gjelder også når foresatte har gitt sitt samtykke til eksponering. Barns identitet skal som hovedregel ikke røpes i familietvister, barnevernssaker eller rettssaker.»

Det innebærer at selv om foreldre gir sitt samtykke til eksponering av barnet, så må redaksjonen foreta en selvstendig vurdering av mulige konsekvenser for barnet, ut fra sakens karakter og – ikke minst – barnets alder og modenhet.

Generelt må det kunne sies at mediene i dag – sammenlignet med tiden før årtusenskiftet – viser langt større ansvar ved omtale av barn. Det er sjelden å oppleve ensidige og krenkende oppslag, og det er blitt større oppmerksomhet ved avisenes førstesider i saker der barn kan være sårbare lesere. Dette er det først og fremst barneombudet og barnepsykolog Magne Raundalen som har vært opptatt av, og som også medvirket til å få på plass det reviderte punktet om barn i plakaten.

De fleste år etter årtusenskiftet kan antall fellelser etter dette punktet telles på én hånd. Høyeste tall for brudd er elleve i 2017, åtte i 2007 og sju i 2013. Mange av disse bruddene skyldes publisering i en slik form at barn kunne identifiseres.

UNICEF Norge, i samarbeid med Magne Raundalen og Jon-Håkon Schulz og med støtte fra NP og NR, har utarbeidet en såkalt «forsideplakat» med tre hovedpunkter, for å minne om hvordan barn kan rammes av skremmende hendelser på forsidene. Plakaten følger som vedlegg bakerst i boken.

Etterarbeid: Rydd opp!

Det er publikasjonen, ved ansvarlig redaktør, som blir klaget inn for PFU. Dermed er det også ansvarlig redaktør som bør ta ansvaret for hvordan klager håndteres.

Minnelig ordning

Fortsatt er det ikke noe stort antall PFU-klager som blir løst i minnelighet, men det har vært en klar positiv utvikling de siste årene, i det antallet har økt fra 23 i 2020 til 27 i 2021 og 31 i 2022. Styret i Norsk Presseforbund har oppfordret både NPs eget sekretariat og Norsk Redaktørforening å bidra til at flere saker løses gjennom minnelig ordning. For NRs del har dette resultert i flere kurs, hvor VGs tidligere sjefredaktør Bernt Olufsen har vært sentral.

Vi har også, med utgangspunkt i «Bernt Olufsens metode», laget en veileder i hvordan man kan få til minnelig ordning. Veilederen kulminerer med ti gode råd.

Dette er kortversjonen:

1. Sørg for å få klagen skikkelig utredet.

2. Send skriftlig forespørsel om minnelig ordning – fra ansvarlig redaktør!

3. Bruk klagerens måte å kommunisere på.

4. Forklar bakgrunnen – PFUs vedtekter.

5. Lytt til klageren og klarlegg hva som er viktig for han/henne.

6. Redegjør for ulike løsningsalternativer.

7. Formuler deg med respekt og ydmykhet.

8. Hold PFU-sekretariatet orientert underveis.

9. Bruk tid – det demper konfliktnivået.

10. Formuler konkrete forslag til løsninger.

Tilsvar til PFU-klage

Mange redaktører går «svært høyt på banen» i sine tilsvar til PFU, i den forstand at det er få eller ingen innrømmelser, og ofte kommer heller ytterligere klander av klageren. Dette er sjelden den beste strategi før PFU-behandlingen. En saklig og nøktern gjennomgåelse av klagepunktene, med eventuelle nødvendige innrømmelser, vil klart tjene både redaktørrollen, publikasjonen og bransjen langt bedre enn en forsterket krangel med klageren.

Dersom du vil fastholde publiseringen, er det spesielt viktig at både form og innhold er saklig og overbevisende, både overfor klager og PFU. Redegjør spesielt for hvilke vurderinger som ble gjort, og forklar grundig hvorfor publisering måtte skje som den gjorde.

Gi gjerne eksempler på tidligere publiseringer som kan vise at redaksjonens vurderinger og valg bygger på eventuelle egne husregler og konsekvent praksis, og finn gjerne eksempler fra tidligere PFU-praksis og fra Vær Varsom-plakatens forarbeider som kan støtte ditt standpunkt.

Databasen med tidligere PFU-saker fra og med 1991 er et godt hjelpemiddel for å finne lignende saker. Trenger du ytterligere bistand, kan du kontakte NR-sekretariatet.

Krav om penger

Fra tid til annen får NR-sekretariatet spørsmål om det er vanlig å gi oppreisning eller erstatning i form av penger, eller refusjon for kostnader til advokat i forbindelse med PFU-klager. Til det er svaret nei, og det må advares mot en slik utvikling.

Klageordningen til PFU er etablert for å være en enkel og lettvint måte å ta opp klager mot mediene på, og ordningen stiller ikke store krav til klager eller klagene. Det bør strengt tatt ikke være nødvendig å engasjere advokat for å fremme en klage overfor PFU, selv om noen velger å gjøre det. Det er som oftest firmaer, organisasjoner, myndigheter og «rikfolk», som ikke selv vil bruke tid på å klage. De fleste vil alltid kunne finne noen som er skriveføre nok til å få fremført sin klage, uten at det må koste penger.

Redaktøren kan imidlertid i visse situasjoner godt spandere boksjekk, blomster eller konfekt på en person som redaksjonen har behandlet dårlig, i stedet for å fortsette som motparter i klagesak. Det kan ofte vise seg å være en god investering å vise litt ydmykhet eller medfølelse overfor klager, og særlig overfor den som klager med rette..

Etterpå – felt eller frifunnet

Første bud etter at PFU har fattet en avgjørelse i saken, er å publisere uttalelsen på den måte som er fastsatt for ditt medium – med mindre avgjørelsen ikke skal publiseres offentlig.

Det er særlig viktig at dette skjer på en god måte dersom innhold som er felt ble publisert på nett, slik at PFU-avgjørelsen kommer tydelig frem også når nettinnholdet lagres for ettertid, og antakelig kan gjenfinnes ved søk i digitalt materiale.

Ved en fellende kjennelse (både «brudd» og «kritikk» regnes som fellende), bør det vurderes om du som ansvarlig redaktør skal be klageren om unnskyldning, eller komme med en annen form for reaksjon overfor vedkommende. Kanskje bør han eller hun inviteres til å kommentere avgjørelsen, eller kanskje er det en idé å invitere ham eller henne til en evaluering i redaksjonen?

Er saken slik at det bør fastsettes en ny bestemmelse i husreglene eller ny retningslinje i instruks, bør dette også gjøres snarest mulig.

Er avgjørelsen slik at du og dine kolleger virkelig reagerer negativt, at avgjørelsen må være feil eller tolkningen av plakaten er feilaktig, bør dette tas opp med Norsk Redaktørforening. Styret i NR har hvert år en gjennomgåelse av PFU-saker, slik at foreningen har grunnlag for synspunkter ved neste revisjon av Vær Varsom-plakaten. Det forekommer også at NR gir synspunkter direkte til NP og PFU om mangler eller kritikkverdig behandling av klagesaker.

Vis åpenhet om feil

Ifølge Vær Varsom-plakatens punkt 4.13 skal feilaktige opplysninger rettes og eventuelt beklages så fort som mulig. NR anbefaler redaksjonene til å vise størst mulig åpenhet rundt feil som gjøres og generelt om de presseetiske vurderingene som redaksjonen gjør. Stadig flere redaksjoner har de siste årene innført en egen rettelogg og også blitt mer systematisk i måten feil rettes på, det vil si at det opplyses om tidspunkt og hva som er endret i saken. VG har vært en foregangsredaksjon på dette feltet. Her er VGs åpenhetsportal som ble lansert i 2022.

10 huskeregler (ikke prioritert, alle er like viktige!):

1. Hvis redaksjonen ikke har husregler, bør det vurderes å lage slike.
2. Vær tydelig i krav til medarbeiderne om korrekt opptreden overfor kilder.
3. Ha klare regler om kilders rett til å høre eller se egne sitater før publisering.
4. Gi klare regler om at redaktøren skal varsles når saker bygger på anonyme kilder.
5. Gi klare regler om når det skal skje anonymisering og identifisering.
6. Gi klare regler om at redaktøren skal varsles når kontroversielle saker publiseres.
7. Driv kontinuerlig kampanje i redaksjonen for samtidig imøtegåelse.
8. Vær særlig oppmerksom ved bruk av gamle bilder og i saker om barn.
9. Samarbeid med medarbeider(e) som laget de påklagde reportasjene.
10. Opptre åpent, saklig, redelig og korrekt overfor klager.

Litteratur:

Både www.presse.no og www.nored.no har diverse veiledninger og kommentarer til Vær Varsom-plakaten, og selve plakaten kan du også bestille som veggplakat fra NP.

Brurås, Svein: Etikk for journalister. Fagbokforlaget, Bergen 2014 – 5. utgave, 348 sider.

Brurås, Svein: Kriminaljournalistikkens etikk: PFU-uttalelser belyst fra moral-filosofiske posisjoner. Universitetet i Bergen 2009, 359 sider.

Gran, Gunnar: Vær Varsom. Forarbeid til revisjon av etiske normer for trykt presse, radio og fjernsyn. IJ-forlaget 1994, 113 sider.

Grimstad, Carl-Erik: Privatlivets ufred: Når ord og bilder krenker. IJ-forlaget Kristiansand 2008, 359 sider.

Helle, Hallvard og Strømme, Vidar (red.): Kommentarutgave til Vær Varsom-plakaten. Cappelen Damm, Oslo 2016, 274 sider.

Nybø, Reidun Kjelling: Fra tabu til tema: Selvmord i mediene. IJ-forlaget Kristiansand 2007, 136 sider.

Røssland, Lars Arve: Media og det menneskelege: moralfilosofiske utgangspunkt for journalistisk etikk. Samlaget, Oslo, 2007, 183 sider.
Røssland, Lars Arve; Brurås, Svein og Østbye, Helge: Morderjakt og mediemakt – journalistisk metode, sjanger og etikk i dekning av Orderudsaken. Cappelen forlag, Oslo 2006, 208 sider.

Øy, Nils E: Medierett for journalister. Cappelen Damm, Oslo 2013, 472 sider.