Identifisering i journalistikken

Huskeliste før publisering:

Denne veilederen er tredelt og inneholder råd når det gjelder identifisering av døde/savnede, ved straffbare eller klanderverdige forhold og identifisering av barn. Her er en huskeliste knyttet til alle tre områdene.

Døde/savnede

1. Er pårørende varslet?
2. Når pårørende er varslet: Vil identifisering være en ekstra belastning på grunn av andre sider ved saken?

Straffbare eller klanderverdige forhold

1. Hvor alvorlig er forholdet (drap------tyvlånt sykkel)
2. Gjerningspersonens posisjon (statsminister-------Hans Hansen)
3. Sakens stadium (rettskraftig dom-------------mistanke/anmeldelse)
4. Barn og ungdom
5. Fare for nye overgrep
6. Uskyldige tredjeparter som kan rammes av publisering, f.eks. gjerningspersonens barn eller offer
7. Forvekslingsfare

Barn

1. Mulige konsekvenser for barnet nå og i fremtiden
2. Barnevern, rettssak, familietvist?
3. Sensitive saker: Hvilke opplysninger er nødvendige for saken?

Identifisering er ikke enten/eller. Vær oppmerksom på kombinasjonen av alle personopplysninger!

Identifisering av omkomne eller savnede

4.6. Ta hensyn til hvordan omtale av ulykker og kriminalsaker kan virke på ofre og pårørende. Identifiser ikke omkomne eller savnede personer uten at de nærmeste pårørende er underrettet. Vis hensyn overfor mennesker i sorg eller ubalanse.

Dette punktet er en viktig påminnelse om at journalistikken også kan virke sterkt inn på alle som rammes av en sak, og handler i sin kjerne om langt mer enn identifisering. Men nå er det identifiseringsbiten vi tar for oss.

TO VIKTIGE SPØRSMÅL FØR PUBLISERING:

1. Før pårørende er varslet: Er det risiko for at folk som kjenner den/de døde svært godt kan forstå hvem saken handler om, ut fra bilder eller andre opplysninger i saken?
2. Etter pårørende er varslet: Er det andre, belastende forhold ved saken som taler for å ikke publisere navn eller andre identifiserende opplysninger?

Den «enkle» regelen

Folk skal ikke få vite at nære og kjære er døde eller savnet når de tilfeldigvis går innom en nettavis eller skrur på nyhetene. Først når politiet har gjort jobben med å underrette de nærmeste pårørende, kan mediene publisere navnene. Dette sitter i ryggmargen hos de fleste journalister og redaktører. Likevel er det jevnlig fellelser i PFU på dette punktet. Det skyldes blant annet at det finnes noen skjulte feller som gjør at vi må være ekstra varsomme.

Den vanligste feilvurderingen handler om hva nære pårørende kan lese ut av bilder. Det som for redaksjonen kan se ut som en hvilken som helst bil, med hundrevis og kanskje tusenvis av mulige eiere, kan identifisere den avdøde for folk som detaljert kjenner til bilen og i tillegg kanskje vet omtrent hvor føreren befant seg. På denne måten kan medienes publisering bringe dødsbudskap uten at vi har tatt et bevisst valg om det.

På mindre steder kan stedsangivelse i seg selv bidra sterkt til identifisering. Det er stor forskjell på en ulykke på en liten lokal vei som leder til noen få hus, og en ulykke på E18 ved Oslo i rushtrafikken. Vær nøye i vurderingen av hvordan kombinasjonen av opplysninger både i tekst og bilder snevrer inn kretsen av mulige personer. Spesielt viktig er det i første fase av publisering.

Igjen – identifisering er mer enn navn. Se for eksempel fellelsen fra 2015 av Åndalsnes avis for å ha publisert bilde av motorsykkel før pårørende var varslet (https://presse.no/pfu-sak/18315).

Publisering av bilder fra branner kan lett identifisere indirekte. Det samme gjelder nøyaktig stedfesting i saken. Derfor blir «dødsbrann»-formuleringer fort brudd på presseetikken hvis de pårørende ikke er varslet. Bilder og stedsangivelser kan være viktige opplysninger for offentligheten i slike saker, ikke minst fordi brann utgjør en fare for omgivelsene. Da må varsomheten ligge i å holde igjen opplysninger om at noen er død. Se for eksempel fellelsen av Rana Blad for sak om dødsbrann (https://presse.no/pfu-sak/289-17/) i 2017.

Se nøye gjennom bilder før publisering, med tanke på informasjon som ikke er synlig ved første øyekast. Dette er særlig viktig kort tid etter eller under pågående hendelser.

Savnet – så funnet

Desperasjonen som preger enkelte savnet-saker, gjør at mediene sitter med mye informasjon som pårørende og kanskje til og med politi har gitt fra seg. Publisering i mediene kan bidra til at folk blir funnet, og som redaktør vil man ha et naturlig ønske om å bidra. Mediedekning kan være et avgjørende bidrag til at en savnet person kommer til rette.

Men opplysningene må gjennom en redaksjonell vurdering, som alt annet. Spesielt viktig er det å huske at den savnede selv ikke kan svare for seg. Pårørendes forståelse av situasjonen trenger ikke stemme med den savnedes, og det er ikke sikkert de har oversikt over hvilke konsekvenser omtalen kan ha for den savnede senere. Spesielt viktig er det å gjøre gode vurderinger rundt barn og ungdom (se også kapitlet om identifisering av barn).

Identifisering med navn og bilde kan være en stor belastning fordi informasjonen blir søkbar i etterkant. Likevel kan det være nødvendig å identifisere fullt ut i noen av disse sakene. Sørg da for å ha rutiner i redaksjonen for å gå gjennom tidligere saker når savnede kommer til rette, med tanke på å fjerne opplysninger som ikke lenger er nødvendig.

Gode spørsmål før publisering:

• Hvilke opplysninger er nødvendig å bringe videre i akkurat denne saken?
• Er det opplysninger eller beskrivelser i saken som kan være belastende i etterkant?
• Er den savnede et barn? Se også kapitlet om identifisering av barn.

Død/savnet i belastende sammenheng

Vær oppmerksom på at det kan være gode grunner til å ikke publisere navn, selv om pårørende er varslet. Det så vi blant annet i en sak som ble behandlet i PFU i 2014, om en ung kvinne som døde i en Oslo-moské. Problemet med saken var ikke identifiseringen i seg selv – pårørende var varslet – men at hun ble identifisert sammen med opplysninger om at hun hadde vært involvert i demonutdrivelse. Her var det første og siste setning i VVP 4.6 som gjorde at VG ble felt (https://presse.no/pfu-sak/31913/): «Ta hensyn til hvordan omtaler av ulykker og kriminalsaker kan virke på ofre og pårørende. (...) Vis hensyn overfor mennesker i sorg eller ubalanse.»

Noen ganger er det belastende forhold knyttet til det at noen er død. Det kan være for eksempel rus, uvettig kjøring eller kriminalitet. Når slike opplysninger er en del av saken, må allmennhetens interesse vurderes opp mot den tilleggsbelastningen kombinasjonen av identitet og klanderverdige forhold vil ha for de nærmeste, og i noen saker også ofre. Identifisering i slike tilfeller kan også indirekte identifisere andre som er knyttet til de samme klanderverdige forholdene.

«I samråd med pårørende» - NEI!

En formulering som har festet seg i mange redaksjoner, er at «navnet offentliggjøres i samråd med pårørende».

Navn på personer som omkommer i ulykker er i utgangspunktet offentlige. Det har Politidirektoratet slått fast i brev til Norsk Redaktørforening i 2020 (https://www.nored.no/Redaktoernyheter/Navn-paa-omkomne-er-offentlig). Det fremgår også av rundskriv fra Justisdepartementet fra 1981. I kriminalsaker kan navn på drepte holdes tilbake, men bare av etterforskningsmessige hensyn.

Om vi velger å publisere navnene eller ikke, er ene og alene redaktørens ansvar. Det er uheldig hvis vi pålegger mennesker i sorg å delta i disse vurderingene eller ta medansvar for medienes beslutning. Det skal de slippe. Formuleringer om samråd gir også et feilaktig bilde av hvem som har ansvar for vurderingen.

Like fullt kan publisering av navnet på døde være en belastning for de nærmeste. I mange slike saker kan det være klokt å kontakte pårørende i forkant, slik at de er forberedt.

Les mer i NRs veileder om omtale av døde

Identifisering i forbindelse med klanderverdige forhold

4.7. Vær varsom med bruk av navn og bilde og andre klare identifikasjonstegn på personer som omtales i forbindelse med klanderverdige eller straffbare forhold. Vis særlig varsomhet ved omtale av saker på tidlig stadium av etterforskning, i saker som gjelder unge lovovertredere, og der identifiserende omtale kan føre til urimelig belastning for tredjeperson. Identifisering må begrunnes i et berettiget informasjonsbehov. Det kan eksempelvis være berettiget å identifisere ved overhengende fare for overgrep mot forsvarsløse personer, ved alvorlige og gjentatte kriminelle handlinger, når omtaltes identitet eller samfunnsrolle har klar relevans for de forhold som omtales, eller der identifisering hindrer at uskyldige blir utsatt for uberettiget mistanke.

Sjekkliste for identifisering ved straffbare og klanderverdige forhold:

FOR:

Berettiget informasjonsbehov, som:

• Alvorlighetsgrad
• Relevant rolle
• Fare for overgrep mot nye personer
• Forvekslingsfare
• Andre momenter

MOT:

Belastning ved identifisering:

• Tidlig etterforskning (helt fram til dom, men gradvis noe mer spillerom)
• Ung gjerningsperson
• Belastning på uskyldige tredjepersoner, som f.eks barna til gjerningsperson
• Andre momenter

Vær Varsom-plakaten krever at mediene skal være varsomme med å identifisere personer i forbindelse med straffbare eller klanderverdige forhold. Ansvaret for å gjøre grundige etiske avveininger ligger i hver enkelt redaksjon, i utgangspunktet uavhengig av hva andre medier har valgt å gjøre eller hva som finnes publisert for eksempel i sosiale medier.

Redaktørforeningen får ofte spørsmål om hvordan man som redaktør skal forholde seg til opplysninger som kommer fram i andre medier. I prinsippet har hver enkelt redaktør bare ansvar for egen publisering og ikke for helheten. Samtidig er det ingen som publiserer i et vakuum. Det er klokt å ha et blikk for hva andre publiserer av opplysninger, med tanke på bildet man får hvis man holder dem sammen. Er det mulig, kan man også ha dialog med andre redaktører i forkant av publisering.

Det er pressens rett å informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold (se punkt 1.4 i VVP). Men saker kan ha offentlighetens interesse uten at identiteten til personene involvert nødvendigvis har det. Disse vurderingene må hver enkelt redaktør vurdere og begrunne.

Identifisering må begrunnes i at samfunnet har et «berettiget informasjonsbehov». Identifisering skal ikke fungere som gapestokk eller tilleggsstraff. Punkt 4.7 gir også noen eksempler på hva det berettigede informasjonsbehovet kan være. Men alvoret i disse sakene, og belastningen som kan ligge i både å identifisere og å ikke gjøre det, gjør at vurderingene kan være virkelig vanskelige. Dette er også blant temaene Redaktørforeningen får flest henvendelser om som rådgivere for våre medlemmer.

Konsekvensene av å bli identifisert kan være svært alvorlige for enkeltpersoner, både med tanke på privatliv og yrkesliv, og det er selvfølgelig ekstra ille hvis man blir koblet til forhold som man ikke har noen skyld i. Derfor er det større grunn til varsomhet jo tidligere i en etterforskning man er. Vurderingene må gjøres igjen når saken flytter seg, og konklusjonen kan endre seg over tid. Helt i starten av en sak, ved etterforskning eller siktelse, skal det svært mye til for å identifisere. Da er det langt vanligere med identifisering når det er tatt ut tiltale.

Det er verdt å merke seg at identifiseringsspørsmålet ikke bare gjelder konkrete mennesker, men også juridiske personer – som bedrifter og organisasjoner. (Se f.eks. PFU-fellelsen av NRKs dokumentar om massasjesalonger (https://pfu.presse.no/pfu-basen/22-306A) fra 2023, hvor utvalget poengterer at NRK ved å identifisere salonger også indirekte identifiserer eiere og personer som jobber der, og deres barn)

Og som i alle andre saker som handler om identifisering, er det viktig å huske på at alle personopplysninger kan bidra til identifisering – ikke bare navn og bilde. Hvis man ikke skal identifisere fullt ut (navn og/eller bilde), må man samtidig ta stilling til nivå av anonymisering. Anonymiserer vi for alle, også vedkommendes mor eller andre som kjenner personen svært godt? For dem som ikke kjenner saken fra før? For bestemte grupper? For dem som i andre sammenhenger kan tenkes å søke opp vedkommende? Svaret på dette spørsmålet gir rammer for hvilke personopplysninger som bør publiseres og hvordan bilder bør anonymiseres.

Kort sagt handler vurderingene om samfunnets behov for informasjon opp mot belastningen omtalen vil ha for dem som omtales direkte eller indirekte. Vær Varsom-plakaten gir noen retningslinjer for hva som skal vurderes på begge sider, men det er verdt å merke seg at listen ikke er uttømmende:

Forhold som taler MOT identifisering:

• Etterforskning på tidlig stadium
• Ung lovovertreder
• Tredjeperson kan rammes på urimelig måte

Forhold som taler FOR identifisering:

• Overhengende fare for overgrep mot forsvarsløse personer
• Alvorlige og gjentatte kriminelle handlinger
• Identitet eller rolle i samfunnet har klar relevans for de forholdene som blir omtalt
• Uskyldige kan bli utsatt for mistanke hvis man unngår å identifisere

Vi skal se litt nærmere på hva disse punktene faktisk innebærer.

VIS VARSOMHET VED: Etterforskning på tidlig stadium

Et helt grunnleggende demokratisk prinsipp er åpenhet rundt rettsprosessene. Det er avgjørende for å kunne kontrollere at loven fungerer slik den skal, at rettsprosessene er rettferdige og at lovbrudd straffes. Saker kan ha offentlighetens interesse lenge før det foreligger noen dom. Dette er en viktig del av pressens samfunnsoppdrag. Samtidig er utfallet av en etterforskning usikkert, og en siktet person trenger slett ikke bli tiltalt eller for den saks skyld dømt. Derfor er det så tydelig slått fast i Vær Varsom-plakaten at vi skal være forsiktige med alle slags identifikasjonstegn på tidlig stadium av en etterforskning. Navn og bilde rammer selvsagt hardest av alle slike mulige opplysninger, men alt fra kjønn og alder til bosted, yrke og andre kjennetegn vil kunne bidra til identifisering.

I praksis er det svært sjelden at medier navngir eller bruker bilde på personer som er siktet. På dette stadiet av en etterforskning er det ennå ikke gjort noen vurdering av sannsynligheten for at vedkommende er skyldig, og kan hende stopper etterforskningen der. Ved tiltale kan det være større grunn til å identifisere, dersom flere av kriteriene FOR er oppfylt. Ved rettskraftig dom er det ikke lenger beskyldninger, men en avgjort sak, og den er i utgangspunktet offentlig. Men heller ikke ved dom er det noen automatikk i at den dømte må identifiseres. Her vil ulike medier ofte ha forskjellig praksis. Det er også naturlig i et mediemangfold med frie, selvstendige redaktører.

Personer i spesielt betrodde samfunnsroller, kombinert med at saksforholdet har betydning for utøvelsen av denne rollen, kan være en grunn til å identifisere på et tidligere stadium i saken enn ellers.

VIS VARSOMHET VED: Unge lovovertredere

I saker hvor lovbryterne er unge, kanskje til og med barn, er det grunn til å vise særlig varsomhet. De kan være like skyldige og sakene like alvorlige som med eldre gjerningspersoner, men innenfor presseetikken skal vi ta hensyn til at de er i en tidlig fase av livet hvor man er umoden og mer sårbar, og hvor konsekvensene av en identifisering kan ramme ekstra hardt. Vær oppmerksom på at punkt 4.8 i Vær Varsom-plakaten slår fast at barn som hovedregel ikke skal identifiseres i forbindelse med rettssaker.

Se for eksempel fellelsen av Document i 2023, for å ha brukt fornavn, alder og forbokstav i etternavnet til en ung mann siktet for knivstikking (https://presse.no/pfu-sak/057-23/).

VIS VARSOMHET VED: Tredjeperson kan rammes

Dersom identifisering av gjerningsperson samtidig bidrar til å identifisere f.eks. offer eller familiemedlemmer, krever Vær Varsom-plakaten at vi tar belastningen på dem med i vurderingen. Det kan være at en identifisering vil legge sten til byrden for de som helt uskyldig rammes av saken. Særlig viktig er dette i overgrepssaker, og aller mest i saker der offeret direkte eller indirekte identifiseres hvis gjerningsmannen blir kjent.

Viktig er det også i saker hvor barn eller unge voksne er involvert som tredjeparter. Derfor er det viktig å ha god oversikt både over saken i seg selv og familieforholdene rundt gjerningspersonen. Har for eksempel vedkommende barn som kan få det vanskelig?

Disse elementene hindrer ikke nødvendigvis identifisering, men mediene har ansvar for å undersøke om det finnes slike hensyn som må veie med. Se for eksempel fellelsen av Nordlys i 2022, i en sak hvor en lærer ble indirekte navngitt, fordi hun ble omtalt som samboer med rektor. Tilleggsbelastningen for parets barn var en av årsakene til at avisa ble felt (https://presse.no/pfu-sak/190-22/).

KAN TALE FOR: Overhengende fare for overgrep mot forsvarsløse

En av pressens viktigste oppgaver er å beskytte forsvarsløse enkeltpersoner og grupper mot overgrep (VVP 1.5). Identifisering kan i noen saker være med på å forhindre at nye overgrep skjer. Dette er en påminnelse om at manglende identifisering også kan få store konsekvenser.

Hvis det foreligger en åpenbar risiko for dette, er det et tungtveiende argument for å identifisere – selv om andre hensyn taler imot.

Eksempler med ulikt utfall fra PFU:

https://pfu.presse.no/pfu-basen/13-190 (https://pfu.presse.no/pfu-basen/13-190) TV Norge identifiserte en mann som var dømt for seksuell omgang med mindreårig og besittelse av barneporno, og nå var under etterforskning i en ny sak. PFU mente faren for nye overgrep talte for identifisering.

https://presse.no/pfu-sak/027-21/ (https://presse.no/pfu-sak/027-21/) PFU mente TA burde ventet til domfellelse med å identifisere en tidligere trener tiltalt for seksuell omgang med barn under 16 år. Vedkommende var ikke lenger trener, forholdene lå langt tilbake i tid og han var ikke tidligere domfelt for overgrep.

KAN TALE FOR: Alvorlige og gjentatte kriminelle handlinger

Alvorlighetsgraden i handlingen er av soleklar betydning for hvorvidt offentligheten har en berettiget interesse av at vedkommende blir identifisert. Det er langt viktigere for samfunnet hvem som stod bak angrepene den 22. juli 2011 enn hvem som fyllekjørte på E18 samme år.

Alvorlighetsgraden øker også hvis det har skjedd flere ganger – det kan også gjelde forhold som kanskje enkeltvis ikke er så store, men som i sum får et helt annet avtrykk.

I noen spesielt store kriminalsaker har mediene identifisert kort tid etter pågripelse, for eksempel 22. juli og i spionasjesaken mot Arne Treholt. Et viktig tilleggsmoment ved tidlig identifisering er risikoen for forhåndsdømming (VVP punkt 4.5). Det er svært viktig å ta forbehold ved identifisering tidlig i etterforskningen.

TV2 ble felt for sin identifisering av kommunelegen i Frosta (https://presse.no/pfu-sak/sak-093-23/%20Kommunelegen%20i%20Frosta%20%E2%80%93%20TV%202%20felt%20for%20navn%20og%20bilde%20p%C3%A5%20tidlig%20stadium%20(siktelse),%20men%20under%20sterk%20tvil.), i en sak behandlet i PFU høsten 2023. Flere redaktører (https://www.m24.no/070923-aftenposten-dagbladet/tv-2-far-stotte-etter-pfu-fellelse-snevret-inn-kriminaljournalistikken-for-mye/645462) ytret seg kritisk etter fellelsen. Det gjorde også NR-sekretariatet (https://www.m24.no/debatt-identifisering-norsk-redaktorforening/pfu-bor-ikke-gjore-redaktorrommet-for-trangt/648072). Saken er uansett et godt eksempel på at lista ligger høyt for å identifisere med navn og bilde før det er tatt ut tiltale. Kommunelegen var på publiseringstidspunktet siktet for en lang rekke overgrep mot kvinnelige pasienter i sin tid som fastlege. TV 2 hadde også gjort et omfattende arbeid med egne undersøkelser i saken. Her var det både alvorlige og gjentatte handlinger OG betrodd samfunnsrolle med klar relevans for handlingen. PFU beskrev saken som et grensetilfelle, men landet på at bruken av navn og bilde ikke kunne forsvares. Utvalget la vekt på at vedkommende ennå bare var siktet, og den ekstra belastningen navn og bilde ville føre til i en sak med stor medieoppmerksomhet.

KAN TALE FOR: Identitet eller samfunnsrolle har klar relevans

I noen saker er det en vesentlig opplysning hvem gjerningspersonen er, eller hvilke roller vedkommende har. Spesielt gjelder det personer i posisjoner hvor de har en eller annen form for makt overfor andre – enten det er i arbeids- og organisasjonslivet eller mer privat, og dette har en klar relevans til det forholdet som omtales.

Typisk gjelder dette utnyttelse av makt- eller tillitsforhold – for eksempel trener-utøver, lege-pasient eller lærer-elev. For folkevalgte, som har bedt om folkets tillit, er det særlig relevant dersom de anklages for å ha utnyttet denne tilliten – som for eksempel i sakene om pendlerboliger eller habilitet. Folk som selv søker offentlighet, må også i større grad enn andre tåle identifisering i forbindelse med kritikkverdige forhold.

Når det er viktig å opplyse om hvem personen er for å belyse saken skikkelig, er det også større grunn til å identifisere.

PFU har mange ganger uttalt seg om betydningen av offentlig rolle og tillitsverv, for eksempel i saken om NRKs identifisering av en oberst i forsvaret (https://pfu.presse.no/pfu-basen/22-138), hvor utvalget konkluderte med at den betrodde stillingen tilsier at graden av identifisering var innenfor god presseskikk.

Agderposten ble felt for identifiseringen med navn og bilde (https://presse.no/pfu-sak/120-22) i en sak om en kommunestyrerepresentant som klaget inn kommuneoverlegen for brudd på taushetsplikt. Denne saken er nok også et åpenbart grensetilfelle – her tok også PFU-lederen dissens, og mente identifiseringen måtte kunne godtas, gitt klagerens fremtredende rolle.

KAN TALE FOR: Uskyldige kan bli mistenkt

Forsiktighet med å identifisere kan få en uakseptabel slagside hvis det betyr at andre, helt uskyldige får kastet mistanke mot seg. Ved omtale av små miljøer kan dette fort gjøre seg gjeldende, som i denne klagesaken mot Avisa Nordland (https://pfu.presse.no/pfu-basen/10-208), som identifiserte to kirurger ved Nordlandssykehuset. Avisa ble ikke felt (men senere dømt i retten. Ikke for identifiseringen i seg selv, men for ærekrenkelser).

Lokalaviser havner lettere enn riksmedier i slike dilemmaer. Er du redaktør i Askøyværingen, er det rett og slett ikke så mange muligheter for å kamuflere at saker handler om noen fra Askøy. Samtidig kan saken være noe av det aller viktigste som skjer lokalt, og opplagt noe lokalavisa må dekke. Oppstår det forvekslingsfare da, har man ikke de samme mulighetene som riks- og regionalmediene, og det kan være umulig å unngå at man i realiteten peker ut én person – selv om man unngår navn og bilde. Varsomhet med språk og detaljer blir da ekstra viktig, i tillegg til nødvendige forbehold.

Ved forvekslingsfare er det to veier å gå:

1. Zoome ut – gjøre kandidatgruppen større. Er det noen av personopplysningene som ikke egentlig er nødvendige for saken, eller som kan gjøres mindre konkrete? Kanskje kan Hamar bli Østlandet, eller lege bli til ansatt i helsevesenet. Kanskje er det ikke nødvendig å si så nøyaktig hvilken aldergruppe vedkommende tilhører, og kanskje er det ikke en gang nødvendig å si at det er snakk om en kvinne. Hvis det er mulig å zoome ut uten at det går på bekostning av viktig informasjon i saken, så er det ofte veien å gå.
2. Zoome inn – fra noen få til én. Når du har vurdert mulighetene for å zoome ut og gruppen fortsatt er liten, er det nødvendig å gå lengre i identifiseringen enn du i utgangspunktet hadde tenkt. Det trenger ikke bety at vedkommende identifiseres fullt ut, men opplysningene i saken må utelukke andre mulige kandidater. Når du i utgangspunktet har vurdert at det ikke skulle identifiseres med navn og bilde, er det klokt å lete etter andre måter å sørge for at personen blir godt nok identifisert – som å angi nøyaktig alder, mer spesifikt sted eller tittel. Hva som er godt nok vil selvsagt avhenge av hva som tydelig kan skille vedkommende fra de andre kandidatene. Noen ganger må navnet frem.

Kort om identifisering i kommentarfelt

Uansett hvor anonym noen er i en sak, finnes det noen som vet hvem vedkommende er. Har man mulighet for kommentarfelt i artikkel eller på sosiale medier, kan det fort skje at noen identifiserer rett (eller feil) person.

Det er klokt å vurdere hvorvidt slike saker overhodet skal ha kommentarfelt. Hvis de skal det, er det svært viktig å overvåke kommentarfeltene nøye og fjerne innlegg så raskt som mulig. Vurder å stenge kommentarfelt utenom arbeidstid, hvis det er vanskelig å følge opp.

Flere sosiale medier har mulighet for å legge inn filter som stopper innlegg med ord/navn man har lagt inn. Det kan være nyttig i noen tilfeller, men filter tar bare de nøyaktige stavemåtene redaksjonen legger inn. Filter kan med andre ord ikke erstatte moderering.

Identifisering av barn

4.8. Når barn omtales, er det god presseskikk å ta hensyn til hvilke konsekvenser medieomtalen kan få for barnet. Dette gjelder også når foresatte har gitt sitt samtykke til eksponering. Barns identitet skal som hovedregel ikke røpes i familietvister, barnevernssaker eller rettssaker.

Barn har et særskilt vern i presseetikken. Det er på en måte selvsagt – det er en sårbar gruppe som ennå ikke er fullt ut ansvarlige for seg selv. Punkt 4.8 slår fast plikten til å vurdere konsekvensene medieomtale kan ha for barnet.

Medienes har et selvstendig ansvar for å gjøre disse vurderingene. Ansvaret ligger altså ikke hos barnet, og heller ikke hos voksne rundt som har gitt sin godkjenning eller bidratt med råd. Ansvaret ligger alltid hos mediet. Det er en viktig påminnelse, siden mediene jo ofte henter inn tillatelser fra foreldre for at barna skal delta i saker. Mediene plikter å vurdere både mulige nåtidskonsekvenser og fremtidige konsekvenser for barnet.

Saker som omhandler barn spenner fra uskyldige 17.mai-reportasjer og moro-samtaler i barnehagen til mobbesaker, barnevernssaker og kriminalitet. Varsomheten må naturligvis stå i forhold til hvor sensitiv saken er.

Hovedregelen er at barn IKKE skal identifiseres i saker om familiekonflikter, barnevernssaker eller rettssaker. I andre kritiske eller sensitive saker må vurderingen gjøres med godt skjønn og høyere grad av varsomhet enn man har for voksne. Det krever god oversikt over saken, og at man henter inn informasjon fra voksne som står barnet og saken nært – og fra barnet selv, når det er relevant og mulig.

Barn har gradvis økte rettigheter fram mot voksen alder, og det ville være et stort tap for samfunnet hvis man ikke også brukte barn som kilder. Hvordan ser utdanningsdebatten ut hvis ikke barn og ungdommer deltar med sine perspektiver? Hvordan skal vi forstå mobbing hvis det bare er voksne som snakker om det? Barn må slippe til i offentligheten, også av og til i saker som er sensitive og som kan innebære en belastning for dem. Spesielt gjelder det barn i øvre aldersgruppe.

Det er heller ikke til å unngå at barn indirekte identifiseres i saker hvor foreldrene deres står frem, eller de på andre måter har en klar kobling til det saken handler om. Mediene kan naturligvis ikke unngå alle saker som på denne måten rammer barn. Det som er viktig er at man faktisk er bevisst på dette og gjør grundige vurderinger. Et godt eksempel fra PFU er denne klagen mot VG (https://pfu.presse.no/pfu-basen/23-018), hvor barn ble indirekte identifisert i forbindelse med en drapssak. VG ble ikke felt.

Varsomheten kan ligge både i språk og detaljer. Sørg for at opplysningene som er knyttet til barna er nødvendige for saken og hold saken i en nøktern form.

Savnede barn

Få saker er mer preget av desperasjon enn når barn er savnet. Nettopp derfor kan pårørende og politi være ganske rause med beskrivelser og informasjon. Men også i slike saker ligger ansvaret for å vurdere bruken av disse opplysningene hos mediene selv.

Mediedekning kan være et avgjørende bidrag til at barnet blir funnet. Hvor nødvendige opplysningene er må veies opp mot belastningen de kan påføre barnet i ettertid. Hvis formålet er å gjøre barnet gjenkjennelig for alle som møter hen, kan det være viktig å videreformidle ganske detaljerte beskrivelser og kjennetegn. Men sørg for at det er godt begrunnet, og at redaksjonen har rutiner for å gå gjennom og eventuelt fjerne opplysninger igjen når barnet er funnet.

Rogalands Avis ble høsten 2022 felt på punkt 4.8 i en savnet-sak som gjaldt en 12-åring. PFU kunne ikke se at bruken av navn og bilde var nødvendig i saken, og reagerte spesielt sterkt på at opplysningene lå ute i tre måneder etter at barnet var kommet til rette. Uttalelsen kan du lese her (https://pfu.presse.no/pfu-basen/22-233).

Test saken på «fremtidsbarnet»

Når redaksjonen har god oversikt over saken, og barnet selv og viktige mennesker rundt har fått si hva de tenker, ligger altså ansvaret for vurderingen hos redaksjonen selv. Så hvordan går man egentlig fram?

En metode som kan anbefales, er å se for seg at barnet kommer inn i redaksjonen som 25-åring og lurer på hvordan i all verden dere kunne finne på å publisere saken om ham/henne. Hva sier du da? Står du godt i argumentasjonen?

Samme metode kan brukes ved gjennomlesning før publisering. Er det noe i saken, for eksempel beskrivelser, detaljer, bilder eller annet, som man skulle ønske man hadde gjort annerledes når man i fremtiden står der med den opprørte 25-åringen?

Hjelpespørsmål:

• Hvilke konsekvenser kan omtalen få for barnet nå og i fremtiden?
• I sensitive saker: Er opplysningene som barna kan kobles til nødvendige for saken? Er det beskrivelser i saken som kan virke unødvendig belastende?