10 bud for å unngå domfellelse

Vidar Strømme, Fagdirektør i Norges Institusjon for menneskerettigheter, tidligere advokat

Det følgende er ingen juridisk gjennomgang av rettsregler. Det er en oppsummering av noen erfaringer fra rettsaker om injurier og privatlivets fred gjennom mange år. Hva er det som oftest har sviktet når medier blir saksøkt og eventuelt dømt? På hvilke punkter får redaktørene sine største overraskelser når den juridiske virkeligheten møter den journalistiske? Og i de sakene som endte godt; hvilke praktiske grep var det som reddet saken?

De fleste saker som ender med domfellelse, kunne ha vært «reddet» med nokså enkle grep. En endret overskrift, en reservasjon, et bedre kildearbeid. Hva man kan tillate seg å uttale eller gjøre, avhenger ofte av hvordan man gjør det. Det gjelder også i journalistikken. Til dels dreier det seg om form, og til dels dreier det seg om å vise at utsagnene er et resultat av en reflektert prosess.

Jus og presseetikk er to forskjellige ting. Men det er forbindelses-linjer mellom dem, og disse forbindelseslinjene er blitt sterkere de senere årene. Den Europeiske Menneskerettighetsdomstol har lagt stor vekt på «The Ethics of Journalism» i sine rettslige vurderinger. Og i Norge trådte endelig nye injurieregler i kraft i 2015. Nå er det ikke lenger straffbart å injuriere noen, men man kan fortsatt dømmes til å betale erstatning. Det er blitt klarere at også domstolene skal foreta vurderinger som minner mye om etikk; de skal ta stilling til «om fremstillingen var tilstrekkelig balansert, og om den krenkede ble gitt tilfredsstillende anledning til å gi uttrykk for sitt syn».

Mens reglene om injurier er myket opp, er reglene om privatlivets fred faktisk blitt strengere. Samtidig som injurier ble avkriminalisert, ble straffen for krenkelse av privatlivet skjerpet. Her har Strasbourg gått i motsatt retning; injurier og privatlivet vurderes over samme mal, mens vi i Norge har en klar todeling.

I det følgende har jeg oppsummert noen praktiske tilnærminger i 10 bud for redaktører. De er skrevet fra en advokats synsvinkel, av en tidligere advokat som ønsket å vinne sin sak for mediet. Det er selvfølgelig mye som er utelatt. Rådene gjelder bare rettssaker, ikke for eksempel PFU.

Første bud: Pass på desken

Forbausende mange injuriesaker blir til på desken. Det hjelper ikke om en dyktig og samvittighetsfull journalist har flikket på sin artikkel, luket ut farlige uttrykk, inntatt balanserte kommentarer og reservasjoner og gjerne foreslått en passende overskrift, hvis en ny overskrift endrer det hele.

Når advokaten som mottok arv fra en klient omtales som «eldreraner»; var det et gjennomtenkt valg eller bare en fengende tittel? Eller «Kirkeverge underslo kommunal støtte»; ville man virkelig formidle noe så sikkert som det?

Forsidens utseende og bruk av titler skal fange interessen. Man konkurrerer om oppmerksomheten til potensielle lesere som allerede har knapt med tid. Det krever teft og erfaring å gjøre et godt arbeid på desken, men det er et problem at medarbeiderne her ikke alltid har fullstendig innsikt i det journalistiske arbeidet i hver sak. Overskriftene kan komme til å bli for dramatiske, for konstaterende, og gå ut over det som det er dekning for i saken. Overskriftene kan i seg selv bli krenkende, og overskriften kan medføre at man leser det øvrige i saken i et annet lys. Dette forholdet mellom «helhet og del» er viktig; helt siden hermeneutikken ble utviklet i middelalderen, har det vært en sentral erkjennelse at meningsinnholdet i en tekst fremkommer i samspillet mellom helheten og dens deler.

Presseetikken krever at man ikke skal bruke overskrifter eller innledninger man ikke har dekning for i saken. Den rene presseetiske vurderingen forutsetter på et vis at overskriften og brødteksten lever sine separate liv, når det spørres om den ene delen har dekning i den andre delen. Man foretar nok en slik vurdering etter beste evne, men på desken skjer dette primært ut fra en lesning av saken og uten nærmere kjennskap til bakgrunnen. Det viser seg av og til at det ikke er tilstrekkelig å lese teksten når man skal gjøre seg opp en mening om overskriften går for langt.

Selv om en forsvarlig lesning av teksten tilsier at en spisset overskrift kan brukes, kan nyanser i overskriften virke tilbake på helheten. Ofte må man kjenne saken nokså grundig for å forstå dette. I teksten kan det eksempelvis være utelatt visse opplysninger, fordi journalisten ikke har hatt grunnlag for å formidle noe om det utelatte. I saken om kirkevergen kan det for eksempel mangle opplysninger om hva kirkevergen konkret visste om visse transaksjoner; journalisten nøyde seg med å beskrive et objektivt hendelsesforløp. Man kan nok ha mistanke om at kirkevergen forsto det hele, men journalisten tenkte at siden det er umulig å vite, får leseren vurdere selv. På desken får man det samme inntrykk, men reflekterer ikke så nøye som journalisten og kommer i skade for å dømme kirkevergen.

Teksten leses i lys av den nye overskriften og har skiftet karakter til noe man må føre bevis for, som i en straffesak.

Det er heller ikke bare større og mer bloddryppende bilder eller overskrifter som kan volde problem. Jeg har også opplevd at en faksimile av et dokument som inneholdt den omtaltes fremstilling, ble forminsket slik at teksten ikke lot seg lese. Dermed forsvant motvekten mot det som kunne oppfattes som krenkende omtale.

Løsningen her er best mulig kommunikasjon med den som har frembrakt saken, slik at den som skal bestemme form og innhold har best mulig grunnlag for dette. Mens presseetikken setter søkelys på overskriftene i seg selv, er det rettslige problem at overskriftene er utgangspunktet for fortolkningen av det øvrige.

Andre bud: Vær kritisk til kildene – som bevis

Det er ikke den journalistiske kildekritikken jeg er her har i tankene, jeg forutsetter at journalister og redaktører behersker sitt fag. I saker som kan havne for retten, bør man i tillegg være kritisk til hvordan kildene vil kunne fremtre når de skifter rolle og blir «bevismidler». Dette er en annen type vurdering. I retten vil det ofte være avgjørende om et vitne virker troverdig eller ei.

Det er fullt mulig å ha oppfylt presseetikkens krav til kildekritikk – men likevel tape saken med et brak i retten fordi man ikke får ført bevisene eller fordi bevisene ikke er gode nok for en dommer. Presseetisk både kan og bør pressen ta slik risiko av og til. Hvis saken er viktig nok. Men man bør i det minste være klar over risikoen slik at man kan gå inn i løvens hule med hevet hode, og slik at man underveis kan forsøke å avbøte eventuelle svakheter. Ikke bare skal man være kritisk til kildene, man må av og til spørre seg hvordan kildene vil fungere som bevis i ettertid.

I retten vil medienes vitner kunne bli veid opp mot forklaringer fra angivelig sakesløse og krenkede personer, og det er ofte sammenligningen av disse persongrupper som dikterer utfallet. Hvem er mest troverdig, hvem har flest svin på skogen? Det skal ikke mye til av uklarheter, selvmotsigelser og egeninteresse hos mediets vitner, før mediets offer går seirende ut av slike slag.

Så har man de anonyme vitner. Dersom mediet ikke vil opplyse om sine kilder, tar mediet den fulle risikoen for en domfellelse. Bare i svært sjeldne tilfeller vil domstolene akseptere at saken er så viktig at den kan forsvares uten bevis. Her kan det også være et samvirke med presseetikken, som nå innebærer at kilder som hovedregel ikke kan få fremsette negative personkarakteristikker anonymt. Metoo-saker krever vanskelige vurderinger.

Selv om det ikke dreier seg om anonyme kilder, viser det seg av og til at vitnet ikke kan eller vil forklare den hele og fulle sannhet i retten. Det kan dreier seg om offentlig ansatte, f.eks. i politiet, hvor mediet heller ikke ønsker å øve påtrykk av hensyn til fremtidig samarbeid. Vitnet kan også ha en sterk interesse av ikke å brette en betent historie ut i retten. En forretningsmann ønsker kanskje å drive sin virksomhet videre i halvskygge fremfor å utlevere enhver detalj i et fallert prosjekt. Bør man ikke kunne forutse slikt?

I retten skiller man gjerne mellom vitnebevis og dokumentbevis. Mange har den oppfatning vitnene er det viktigste, ikke dokumenter. Dette kan nok skyldes at reportasjer fra retten som regel fokuserer på de forklaringene som blir gitt. Den uendelige opplesing av dokumenter som skjer i norske rettssaler er nokså kjedelig og underkommunisert utad. I journalistikken gjelder det at personer og kilder er svært viktige. I retten er det helt klart slik at dokumenter er viktigere enn vitner. Vitneforklaringer fungerer også best hvis de kan forankres i dokumentasjon, eller i hvert fall samsvarer med dokumentasjon. I injuriesaker har man ofte mindre dokumentbevis enn i andre saker. Det kan dreie seg om et saksforhold som er avslørt under motstand fra de involverte og hvor intet arkiv er stilt til disposisjon. Motvillige vitner og lite dokumentasjon er ikke en uvanlig setting i de sakene som går galt.

Mediet har sitt virkelighetsbilde, og det er godt mulig at det er dette som egentlig er det riktige. Så skal man møte i retten, hvor motparten presenterer et annet virkelighetsbilde. Rettssaker dreier seg i stor grad om dette; en kamp om virkelighetsbilder. Det gjelder i alle typer saker, men er særlig tydelig i injuriesaker. I denne tilspissede kampen har mediene ytterligere utfordringer på grunn av «motstand» fra bevisene. Man har slått opp en uttalelse fra en kilde, men så «males» dette i stykker i retten.

I de tilfellene hvor bevisførselen i retten har gått ad undas fordi man ikke har tatt konsekvensene av dette, har jeg noen ganger hatt et inntrykk av at redaktøren hadde en forutanelse. Som advokat kjenner jeg dette igjen. En ting er å planlegge en flott rettssak med fine argumenter og juridiske poenger. En annen ting er å kunne forutse hvordan det hele vil arte seg når man står der og sannhetens time er kommet. Magefølelsen var der kanskje, men man har ikke latt den bestemme.

Dette vil si at det i grunn og bunn er sviktende selvkritikksom medfører at mediene felles på grunn av for dårlige kilder. En god redaktør skal vite når en sak har et tilstrekkelig fundament. Hvordan? Jeg kan ikke svar bedre enn Knappestøperen i Peer Gynt: – Det skal han ane! I anelsens mangel har fyren med hoven sin beste angel.

Tredje bud: Unngå rettslig meningsbærende uttrykk

Domstolene besettes som kjent av jurister, og som andre fagfolk har juristene forkjærlighet for og eierfølelse til egne begreper.

For eksempel er jurister opplært i å skille mellom objektive og subjektive betingelser. I strafferetten er slike skiller helt grunnleggende; straffbarhet avhenger av hva som objektivt er gjort, og med hvilken grad av subjektiv skyld. Når domstolene tolker artikler postuleres ofte en «alminnelig avisleser» som mottaker og tolker av utsagnene. Hvordan oppfatter denne konstruerte personen det som er uttalt eller skrevet? Denne alminnelige avisleseren var tidligere forholdsvis lite intelligent og opplyst. Det har kommet seg de siste tiårene. Og den alminnelige avisleseren er forbausende godt kjent med juridiske begreper. Hovedproblemet er at slike juridiske uttrykk er bærere av mye tilleggsinformasjon, som det kan bli vanskelig å bevise.

Av denne grunn må man bestrebe seg på å gjengi «det ytre» hendelsesforløp mest mulig objektivt, uten å bruke slike uttrykk fra jusen som impliserer hva de involverte trodde og forsto. For eksempel kan man omtale at pengene tidligere var på kommunens bank-konto men nå er på direktørens bankkonto. Man kan skrive at direktøren har foretatt overføringen og at styrets medlemmer uttaler at dette hadde jo ikke direktøren fullmakt til, samt at dette har direktøren gjort seks ganger før. Uttaler man at direktøren gjennom dette kan ha gjort seg skyldig i underslag, sitter man derimot i saksa. Dommeren vil lett tenke at det eneste som tilkommer av informasjon gjennom å bruke et slikt uttrykk, er at dette kan være straffbart. Og da kreves forsett, og et nytt bevistema i injuriesaken er født: Hva tenkte direktøren da han gjorde dette? I tillegg kan det dukke opp spørsmål om en mengde andre straffbarhetsvilkår som det er skrevet tykke lærebøker om. Hva med vinnings hensikt, medvirkningsansvar og «tilbaketreden» fra forsøk?

Jurister anvender også den samme modellen ved en del uttrykk som ikke er rent rettslige. Typisk vil en domstol legge til grunn at uttrykket «å lyve» inneholder to påstander: For det første betyr det at noen har snakket usant, og for det andre at vedkommende visste at det som ble sagt var usant. Den «alminnelige avisleser» vil derfor også straks legge det til grunn og vurdere utsagnet nærmest som en tiltalebeslutning. Kan mediet bevise hva som foregikk i omtaltes hode? «Rasist» er et annet slikt uttrykk, som beskriver en motivasjon og ikke bare faktiske hendelser. I den velkjente «ambulansesjåfør-saken» var det trolig avgjørende at en kommentar uten særlige forbehold konstaterte dette. Den etterpåkloke kunne med enkle grep ha skrevet dette om.

I den juridiske verden er slike uttrykk reservert den fasen hvor en sak avgjøres; enten av påtalemyndigheten i en tiltalebeslutning, eller av retten i en dom. Man er på vakt mot forhåndsdømming, og senere tids vektlegging av menneskerettigheter har forsterket dette.

Domstolene har en sans for at det ikke skal skje forhåndsdømming. Domstolene synes dessuten det er de selv som skal dømme, ikke mediene. Men domstolene aksepterer også medienes rolle. Domstolene har i mange tilfeller frifunnet hvor mediene møysommelig har presentert de faktiske forhold, selv om de gir grunnlag for sterk mistanke – så lenge det er opp til leserne å trekke konklusjoner.

Fjerde bud: Utvis formuleringskunst

Jeg tenker her på den spesielle formuleringskunsten som består i å formidle det man ønsker, men uten å bli dømt for det.

Den såkalte allmenne interessen står her sentralt. Har en sak allmenn interesse, kan det meste passere, i motsatt fall havner man lett i den sorte gryte. Det viktige her er at graden av allmenn interesse påvirkes av måten saken eller artikkelen er utformet på. Det gjelder å sette saken i sammenheng med et overordnet spørsmål eller tema, som det konkrete tilfellet kan ses som utslag av.

Hvordan skal man omtale en trailersjåfør som mistenkes for promillekjøring etter å ha kjørt av danskebåten? Man kan enten omtale episoden og mer eller mindre identifisere stakkaren og mistanken mot ham. Eller man kan gjøre noen ytterligere undersøkelser og omtale skjenkepolitikken om bord, vaktholdet på bildekket, samt intervjue en representant for Trygg Trafikk som mener at trailersjåfører burde merkes særskilt og aldri få servering.

Det er ikke mye som skal til for at domstolene legger til grunn at det foreligger tilstrekkelig allmenn interesse. Mediene har – med rette – fått gjennomslag for at domstolene ikke skal sensurere temaene for den allmenne interesse. Det kreves ikke at alle kritiske artikler skal dreie seg om viktige politiske eller kulturelle spørsmål. Også småting kan være viktige nok. Domstolene forstår stort sett at man må heve blikket og innse at den samlede informasjonsstrømmen i samfunnet er en vev av det store og det lille, og at denne helheten er viktig i seg selv. Men noe må det være. Allmenn interesse er et normativt begrep, ikke bare deskriptivt. Det er ikke nok å omtale noe som mange faktisk er interessert i, det kreves også at det er noe man bør være interessert i.

Domstolene har også langt på vei akseptert at mediene kan fokusere på person, for eksempel ved å omtale den velkjente lederen av et selskap og ikke bare selskapet selv, når noe har gått galt.

Den allmenne interesse vil typisk være forankret i et generelt tema, personfokuseringen trekker i retning av det individuelle. Den formuleringskunsten jeg tenker på, består i å flette dette sammen. Å gjøre saken leservennlig og konkret, samtidig som man får frem en generell betydning. Denne dosen av allmenn interesse behøver ikke å være stor, den behøver ikke å være eksplisitt, og man behøver selvsagt ikke å gjøre seg disse tankene i enhver småsak. Men i saker som er av en slik art at varselklokkene begynner å blinke er det helt nødvendig.

Å få frem det allment interessante, er særlig viktig i saker om privatlivets fred. Det er også viktig å fortelle hvorfor bilder er av interesse for allmenheten. Rettsreglene om personbilder innebærer at den avbildede i utgangpunktet må samtykke, hvis ikke den allmenne interessen er stor nok. Også fotografen må samtykke, hvis ikke gjengivelsen er nødvendig for formålet med det som skrives. Uansett må fotografen i de fleste tilfeller betales vederlag.

Sakene om prinsesse Caroline er illustrerende; magasinet Bild hadde publisert nokså nærgående bilder av henne, lettkledt på en strand. Magasinet vant i Strasbourg fordi bildene var fulgt av en tekst som forklarte at bildene av henne på stranden dokumenterte at hun var der, og altså ikke hjemme hos den da syke prins Rainier hvor hun burde være. Slik ble bikinibilder relevante, gjennom en tekst om noe helt annet. Uten en slik tekst hadde Bildt trolig blitt felt. Man kan altså forandre og øke et bildes allmenne interesse gjennom en god tekst.

Femte bud: Følg de etiske reglene – og vis det

Det er en selvfølge at mediene følger etiske regler. Etter at EMD begynte å vektlegge «The Ethics of Journalism» i sine avgjørelser, har den rettslige betydningen av dette økt. Den rettslige betydningen av at man kan synliggjøre sine etiske vurderinger har økt tilsvarende. Jo mer konkret man kan vise dette for retten, jo bedre er det.

De sakene som senere havner for retten, vil typisk ha vært slik at etiske spørsmål har oppstått undervis. Ikke alltid, riktignok, saken kan plutselig eksplodere eller ha sin bakgrunn i en eller annen misforståelse. Eller det kan dreie seg om et grunnløst søksmål i en sak som ikke påkalte spesielle overveielser. Men i de tilfellene man faktisk har foretatt mer grundige etiske vurderinger, bør man innrette seg slik at man senere kan forklare hvordan man vurderte.

Skulle man identifisere? Hva talte for og mot? Saken involverte barn, men hvorfor var det likevel viktig å omtale dette? Bildebruken – er det tale om en illustrasjon eller dokumenterer dette noe? I kriminalsaken, hvordan avveide man? Hvorfor mente man at skjulte opptak kunne brukes?

Når disse etiske spørsmålene omtales i retten, fremtrer det oftest som etterpå-vurderinger. Bare i sjeldne tilfeller får man frem konkrete opplysninger om nøyaktige vurderinger og konklusjoner på publiseringstidspunktet. Enda sjeldnere får man frem dokumentasjon av hva som ble vurdert.

Dersom redaktøren kan angi hvilke relevante etiske vurderinger hun har foretatt, vil retten gi et betydelig slingringsmonn med hensyn til vurderingens innhold. Kan man derimot ikke huske dette spesielt og er henvist til gjetninger og en dårlig hukommelse, vil retten overta scenen. Kan man til overmål dokumentere sin vurdering vil man stå svært sterkt. I noen saker publiserer mediene sine vurderinger, for eksempel av hvorfor man har benyttet falsk identitet eller andre kontroversielle fremgangsmåter. Å ta tyren ved hornene på denne måten, kan være svært effektivt.

Domstolene er vant til å forholde seg til andres skjønn, og til spørsmålet om et slikt skjønn skal overprøves eller ei. I rettssaker om forvaltningsavgjørelser er det gjerne slik at domstolene viser tilbakeholdenhet fordi forvaltningen har et «fritt skjønn» som domstolene ikke skal legge seg borti. Også mediene vil ofte bli gitt et slingringsmonn, dersom man får frem at det er foretatt faglige vurderinger etter beste skjønn.

Domstoler er som nevnt glad i dokumentasjon. I saker som kan havne for retten bør man vurdere om man skal skrive ned et kort notat om de vurderinger som er foretatt. En slik logg kan bli svært verdifull, særlig dersom man har truffet de relevante spørsmålene godt, selvfølgelig. Om man ikke har notert seg noe underveis, bør man vurdere å rekonstruere vurderingene så snart man skjønner at saken havner i retten. Gjøres det så tidlig at man fortsatt kan huske hva som konkret skjedde, vil det fortsatt ha verdi.

Siden domstoler er opptatt av regler og bestemmelser, bør man dessuten forankre slike vurderinger mest mulig i Vær Varsom-plakaten.

Sjette bud: Synliggjør at saken er resultatet av en prosess

En injuriesak dreier seg ikke bare om det endelige produkt, en artikkel eller et innslag. I minst like stor grad dreier en slik sak seg om hvordan produktet ble til.

En side av dette er forholdet til etiske vurderinger underveis, og til det femte bud nevnt ovenfor.

I tillegg til dette vil en injuriesak fokusere på de interne prosessene i mediet, og på de eksterne prosessene mot kilder og de omtalte.

Havner man i retten må man være forberedt på å redegjøre for den interne saksbehandlingen. Hvordan saken ble til, hvordan vaktsjefen behandlet den, hva redaktøren måtte ha ment eller bestemt, hvordan behandlingen på desken har vært og så videre. Her kommer man langt med en muntlig forklaring, men gode rutiner, flytdiagrammer og stillingsbeskrivelser som fremhever etikk og ordentlighet kan ha svært god effekt. Det har også betydning om man kan redegjøre for generelle tiltak som kursing, at etiske spørsmål gjennomgås konsekvent på morgenmøter og så videre. Det er nok mange redaksjoner som kunne ha nytte av en generell oppdatering av sine kvalitetssikringsrutiner slik at disse også fremtrer som gode. Andre bransjer har sine kvalitetssikringsmanualer og sin internkontroll. Det er ikke noen grunn til å gjøre unntak for redaksjonene.

Det konkrete journalistiske arbeidet må også fremstilles som en prosess. Hvordan man gikk frem, hvordan man nøstet saken opp, hvordan man bearbeidet og utformet. Dette er jo en prosess, poenget er kun at man må være seg dette bevisst og også fremstille det slik. Samt innrette seg slik at man i størst mulig grad kan redegjøre for prosessen og dokumentere den, hvilket glir over i det neste budet nedenfor.

Pussig mange injuriesaker reises nært opp mot foreldelsesfristen på tre år. Har man da sine notater? Hvordan skal man føre bevis for at en kilde eller den omtalte sa det ene eller det andre, når dette benektes i retten? Den omtalte unngikk journalisten for å slippe å kommentere. Men hvor mange ganger ringte journalisten for å treffe vedkommende? Sendte han epost? Forsøkte han å ringe hjem eller bare til kontoret? Redaktørens litt usikre antydning om at han sikkert vurderte etiske prinsipper, hvordan føre bevis for det?

Dommere har en stor forkjærlighet for notater og dokumenter fra den tid handlingene utspant seg. Den som kan fremvise et notat som beskriver hva som faktisk ble sagt, vil nesten uten unntak gå seirende ut av slike bataljer. Slikt materiale trenger ikke å være fint og flott for å ha effekt. Et utydelig nedtegnet navn, et telefonnummer på en blokk. Enhver liten skriftlig ting man kan holde seg fast i under egen forklaring er gull verdt.

Det samme gjelder selvfølgelig annet materiale man har benyttet undervis. Opptak, bilder, dokumenter man har fått tak i.

Så før logg og skriv notater. Og ta vare på dem. Lenge.

Åttende bud: La den omtalte komme til orde – samtidig

Dette er også et etisk prinsipp, men kanskje ett av de prinsippene som har størst rettslig relevans. Prinsippet er dessuten uttrykkelig uttalt i den nye bestemmelsen om ærekrenkelser. Det er en fordel at dette nå er satt på trykk i lovteksten, men selvfølgelig også en tilsvarende ulempe i de tilfellene man synder mot prinsippet. Og det syndes, noe PFUs avgjørelser om retten til samtidig imøtegåelse viser til fulle.

Jurister har dessuten stor sans for prinsippet om at den annen part skal komme til orde. I den juridiske virkelighet kalles dette for det kontradiktoriske prinsipp og er helt grunnleggende. Dersom man har en sak som ligger på grensen av det som kan passere, vil brudd på dette prinsippet oftest innebære dødsstøtet.

Prinsippet har dessuten ikke bare en etisk begrunnelse. Dersom den omtalte selv har kommet til orde, vil dette kunne influere på selve forståelsen eller oppfatningen hos den såkalte alminnelige avisleseren. Selve saken kan i seg selv være ærekrenkende uten den omtaltes egne uttalelser, men passere dersom dette er med.

I riktig gamle dager kunne man omtale personer og hendelser i andre land, og være sikker på at man ikke hørte noe mer. Slik er det jo ikke lenger. Vi vet også at det ikke er slik, men pussig ofte skifter mediene skjema når det dreier seg om utlendinger. Karakteristikkene sitter løsere, og kvalitetssikringen glemmes. Om man skal overvinne den alminnelige psykologiske refleks at personer langt borte er mindre betydningsfulle, må man være klar over tilbøyeligheten.

Rettslig sett er det ikke noen forskjell om man ærekrenker en person i USA, eller på Toten. Alle har vel etter hvert fått med seg bokhandlerfamilien fra Kabul, som har opptrådt i det norske rettssystemet i flere år.

For mediene er dette problemet svært aktuelt når artikler publiseres på nett. Problemer er ekstra nærliggende når artiklene er oversatt til et utenlandsk språk, men kan også gjelde uten oversettelse.

Vi har hatt flere saker hvor angivelige rettighetshavere til fotografier, har gjennomført internasjonale kampanjer for å innkreve erstatning fra forskjellige medier. Når norske medier finner det interessant å skrive om personer i utlandet, vil det ofte dreie seg om saker som kan ligge til rette for slike bredt anlagte saker etterpå.

Om man har kommet i skade for å krenke en utlending, kan faktisk resultatet bli enda verre enn i rent norske saker. Dette kommer av at slike krenkede utlendinger i mange tilfeller kan anlegge saken i sitt eget land. Man har internasjonale avtaler om hvor saker skal anlegges, men for krenkelser i mediene har man ennå ikke kommet frem til slik avtale. Av denne grunn har norske medier måttet akseptere å bli saksøkt i eksempelvis Tyskland, USA og Storbritannia. Dette øker sannsynligheten for å tape saken, i tillegg til at slike saker også blir veldig mye dyrere. I noen tilfeller har mediene rett og slett måttet gi opp, selv om saken i utgangspunktet var god.

Tiende bud: God kritisk journalistikk skal ikke straffes

Det tiende og siste bud har jeg stjålet fra tittelen på et hefte utgitt av Institutt for Journalistikk for mange år siden. Setningen har dukket opp i mitt hode under mange saker, og rommer essensen i både etikk og jus.

Det er ikke bare et pliktbud rettet til redaktører, men også en trøst. Det er dessuten uttrykk for en korrekt beskrivelse av rettstilstanden i Norge, heldigvis. Dreier det seg om god kritisk journalistikk straffes man faktisk ikke, selv om man samtidig har krenket noen.