Slik styrer du nettdebatten

Ti gode råd om hvordan du håndterer nettdebatten:

1. Klargjør debattreglene og ytrernes eget ansvar
2. Sørg for en skikkelig registreringsordning. Dersom du skal kunne røkte debatten, og også gjenfinne dem som bruker forumet, er det helt avgjørende at du har en skikkelig registreringsordning. Det bør være vanskelig å opprette falske profiler. Selv om det kan være tillatt å bruke kallenavn, bør redaksjonen kjenne vedkommendes identitet.
3. Vurder nøye hvilke temaer/saker som egner seg for kommentarfelt. Saker om ulykker, kriminalsaker, barnevern, psykisk helse og generelt saker som går tett på enkeltpersoner er typiske eksempler på saker det kan være lurt å stenge for kommentarer. Vi anbefaler at redaksjonen har så klare retningslinjer som mulig, med hensyn til hvilke saker som skal ha kommentarfelt og ikke, og at disse reglene er godt kjent i redaksjonen.
4. Forsterk modereringen på visse saker. Noen saker kan være vanskelig å stenge for kommentarer, rett og slett fordi de fortjener å bli debattert og fordi engasjementet er stort, men hvor det også lett kan dukke opp ulovlige eller uetiske ytringer og hvor debatter lett kan utvikle seg i en retning redaksjonen ikke ønsker. Typiske temaer: Innvandring, religion, Midtøsten.
5. Bruk filterprogrammer og varselknapper. Filter og varselknapper kan bidra til å lette modereringen, men kan ikke erstatte manuell røkting.
6. Gi mulighet for rangering av innlegg. Flere redaksjoner har gode erfaringer med å gi debattdeltakerne muligheter for å rangere innlegg. Å invitere brukerne til å fokusere på innlegg man synes er bra, snarere enn de innleggene man er mest uenig med eller finner støtende eller krenkende kan bidra til å kultivere diskusjonene.
7. Delta i debatten! edaksjonell deltakelse i debattene kan bidra til å dempe de mest ytterliggående kommentatorene, og til at diskusjonen ikke sporer av. Men det gjelder å holde tunga rett i munnen, så man ikke tar stilling til det underliggende saksforholdet og gjør seg selv inhabil. Det er et godt råd å fokusere på selve journalistikken og hva saken handler om og viser. Tilstreb en høflig, men samtidig tydelig tone.
8. Steng debatten i perioder. Det er ingen regel som sier at kommentarfelt må være åpne hele tiden. Vi mener redaksjonen bør ha en reell mulighet til en viss overvåking av debatten i de periodene disse er åpne, og også håndtere varsler fra brukerne. Vurder å stenge kommentarfeltene om natten og i helgene. Det er også ofte da de mest ytterliggående ytringene kommer.
9. Steng ute de som bryter reglene. De fleste redaktørstyrte medier har utestenging av enkeltpersoner som sin sterkeste sanksjon, og mange bruker den aktivt. Lengden på karantenen kan variere, men flere opererer med tre måneder som en førstegangsstraff. Vi mener det er grunn til å vurdere om personer som gjentatte ganger bryter reglene, bør utestenges for lengre perioder.
10. Steng for søkemotorer/ikke publiser på sosiale medier. Ønsker man å kontrollere spredning og eventuelle ulovlige/uetiske kommentarer på enkeltsaker, er det mulig både å stenge for søkemotorer og å la være å publisere på sosiale medier.

Dette sier lovverket

Nettet er ikke et rettstomt rom. Den som selv skriver i et kommentarfelt knyttet til en redaksjonell artikkel på nett, eller i kommentarfeltet på en Facebook-side, er selv ansvarlig for det som står.

a. Ansvar for egne ytringer

Nettet er ikke et rettstomt rom. De samme materielle rettsreglene gjelder der som i andre former og formater. Det vil si at den som ytrer seg, i denne sammenheng typisk den som selv skriver i et kommentarfelt knyttet til en redaksjonell artikkel på nett, eller i kommentarfeltet på en Facebook-side, er selv ansvarlig for det som står der.

Vi har de senere årene flere eksempler på at privatpersoner er dømt for ytringer de har kommet med på blant annet ulike Facebook-sider. Se for eksempel «Facebooksaken» fra Stavanger tingrett fra 2014 eller «Kommentatorhetssaken» fra Drammen tingrett fra 2017.

Enhver som ytrer seg på nettet kan altså dømmes etter de samme bestemmelser som om man ytret seg i en hvilken som helst annen kanal: Avisinnlegg, løpesedler, oppslag – eller fra en trekasse på torget.

De viktigste bestemmelsene å være oppmerksom på når det gjelder mulig rettsstridig eller krenkende innhold er disse:

• Vold eller trusler mot offentlige tjenestemenn – straffelovens § 155
• Oppfordring til straffbar handling – straffelovens § 183
• Hatefulle ytringer – straffelovens § 185
• Trusler – straffelovens §§ 263 og 264
• Hensynsløs atferd – straffelovens § 266
• Krenkelse av privatlivets fred – straffelovens § 267 (og skadeerstatningslovens § 3-6)
• Ærekrenkelser – skadeerstatningslovens § § 3-6a
• Retten til eget bilde (personbilde) – åndsverklovens § 45c

Teoretisk sett kan avsløring av statshemmeligheter – straffelovens § 124 og brudd på taushetsplikten – straffelovens §§ 209 og 210 også være aktuelle bestemmelser, men i praksis vil dette neppe være aktuelt.

I «Facebooksaken» ble saksøkte domfelt for ærekrenkelser og brudd på privatlivets fred. I «Kommentatorhetssaken» ble tiltalte domfelt for brudd på reglene om hatefulle ytringer og for hensynsløs atferd.

Vi minner for ordens skyld om at den gjeldende straffeloven er ganske ny (trådte i kraft 1. oktober 2015). I den forbindelse ble ærekrenkelsene tatt ut av straffeloven og gjort til et rent sivilrettslig anliggende, gjennom en ny bestemmelse i skadeerstatningslovens § 3-6a. Samtidig ble den såkalte blasfemibestemmelsen opphevet.

b. Medvirkning

I straffelovens § 15 er det slått fast at den som «medvirker til overtredelsen» av en straffebestemmelse også kan straffes, med mindre noe annet fremgår av den enkelte bestemmelse. Det er altså en generell regel ved overtredelsen av straffelovens bestemmelser. Når det gjelder sivilrettslig erstatningsansvar – erstatning for krenking av privatlivets fred eller erstatning for ærekrenkelser (skadeerstatningslovens §§ 3-6 og 3-6a) – er medvirkningsansvaret en del av det alminnelige uaktsomhetsansvaret. Men skiller ikke på samme måte mellom «hovedgjerningsmann» og medvirker som i straffeloven. Ansvaret er imidlertid avgrenset slik at det ikke omfatter «den som bare har deltatt ved teknisk fremstilling eller formidling av ytringen». Begrunnelsen for dette er at den som kun har en teknisk funksjon og ikke har som oppgave å vurdere eller bearbeide selve innholdet heller ikke skal kunne gjøres ansvarlig. Rettstilstanden på digitale flater er her neppe annerledes enn for andre plattformer.

For øvrig kan man altså på nettet, som ellers, holde ulike personer ansvarlige etter de alminnelige medvirkningsprinsippene. For det brukergenererte innlegg eller kommentarer vil det trolig si at en redaktør, en frontsjef, en redigerer osv som ikke agerer når vedkommende blir oppmerksom på lovstridig innhold på redaksjonens nettsider, i utgangspunktet vil kunne bli holdt ansvarlig både for brudd på straffelovens bestemmelser og på de sivilrettslige bestemmelsene i skadeerstatningslovens §§ 3-6 og 3-6a. Det finnes eksempler på at både redaktører, nyhetsredaktører, vaktsjefer, journalister og andre redaksjonelle medarbeidere har blitt saksøkt, primært i forbindelse med ærekrenkelsessaker. Vi har imidlertid få eksempler på domfellelser mot journalister og underordnede redaksjonelle medarbeidere. Et av svært få eksempler fra de siste årene er den såkalte «Kjærestevoldsaken», fra Borgarting lagmannsrett (LB-2013-67432), hvor bladet Cosmopolitan publiserte en intervju med en ung kvinne som påsto at hennes tidligere samboer hadde slått og mishandlet henne. I tillegg til Aller Media, og redaktøren i Cosmopolitan, ble også frilansjournalisten som skrev saken dømt til å betale oppreisning til den fornærmede ekssamboeren – for ærekrenkelser.

c. Redaktøransvaret

I tillegg til det direkte ansvaret den opprinnelige «ytrer» har, beskrevet under punkt a) og det medvirkeransvaret som er beskrevet under punkt b) finnes det i norsk rett også et objektivt ansvar for den som er ansvarlig redaktør. Dette ansvaret er regulert i straffelovens § 269:

§ 269. Redaktørens ansvar for innholdet i trykt skrift eller kringkastingssending

Den som treffer avgjørelse om innholdet i et trykt skrift eller en kringkastingssending, er strafferettslig ansvarlig dersom det der offentliggjøres noe som ville ha pådratt redaktøren ansvar etter noen annen lovbestemmelse om han hadde kjent til innholdet.

Straffen etter første ledd er bot eller fengsel inntil 6 måneder. Det kan ikke idømmes strengere straff enn etter den lovbestemmelse som ville ha vært anvendelig om den ansvarlige hadde kjent til innholdet.

Straff etter første ledd kommer ikke til anvendelse på den som godtgjør at det ikke kan legges ham noe til last med hensyn til kontroll med innholdet eller tilsyn eller rettledning eller instruks for hans stedfortreder, medarbeidere eller underordnede.

Medvirkning straffes ikke.

Dette omtales gjerne som redaktørens kontrollansvar. Det vil si at dersom ikke ansvarlig redaktør sørger for «kontroll med innholdet eller tilsyn eller rettledning eller instruks for hans stedfortreder, medarbeidere eller underordnede», så vil hun kunne holdes personlig ansvarlig for det som publiseres i det mediet hun er redaktør for, selv om hun ikke på forhånd var involvert i eller orientert om hva som skulle publiseres. Vi har flere eksempler på at redaktører har blitt domfelt etter denne paragrafen.

I denne sammenheng er det sentrale spørsmålet hvorvidt det objektive redaktøransvaret kan gjøres gjeldende på digitale flater. Her har det litt ulike oppfatninger blant juristene. I forarbeidende til lov om redaksjonell fridom i media (Ot prp nr 19 – 2007-2008, punkt 3.4 ) heter det at:

«Per i dag er det ikkje avklart i kva grad det gjeld eit redaktøransvar for publikasjonar på Internett.»

Men det var altså før den nye straffeloven trådte i kraft i oktober 2015. Etter vårt syn må det veie tungt at det i den nye straffeloven er presisert i tittelen på paragrafen at den gjelder «trykt skrift eller kringkastingssending».

At det ikke var meningen å utvide redaktøransvaret til også å gjelde digitale flater, og i hvert fall ikke brukergenerert innhold, understøttes av forarbeidene til den nye straffeloven

(Ot prp nr 22 2008-2009), hvor det i 5.13.2 blant annet heter:

"Straffelovkommisjonen har foreslått å gjøre straffebudet medienøytralt. Dette vil medføre en vesentlig utvidelse av straffebudets anvendelsesområde, særlig ettersom publikasjoner på internett dermed vil bli omfattet av bestemmelsen. Også privatpersoner med en personlig hjemmeside der andre enn dem selv får lov til å legge ut informasjon, for eksempel som ledd i deltakelse i idrettslag eller foreninger, vil kunne bli straffansvarlige. Etter departementets syn bør en slik lovendring foranlediges av en bredere vurdering enn hva det er mulig å gjennomføre i forbindelse med revisjonen av straffeloven. Departementet er kjent med at spørsmålet om for eksempel nettavisers ansvar for brukergenerert innhold som for eksempel blogger og anonyme kommentarer til redaksjonelle saker er gjenstand for drøfting presseorganene imellom, og at slike diskusjoner på sikt kan danne grunnlaget for presseetiske retningslinjer.

Det er grunn til å se an hvorvidt pressen selv klarer å løse de vanskelige avveiningene som denne typen publikasjoner på internett reiser, før det eventuelt foreslås straffebestemmelser som rammer forholdet. Departementet går derfor ikke inn for å gjøre redaktøransvaret medienøytralt nå."

Etter dette mener vi det godt grunnlag for å fastslå at det per i dag ikke kan sies å gjelde et objektivt, personlig redaktøransvar for brukergenerert innhold på nett. Hvorvidt det selskapet som står bak en nettavis eller nettside kan holdes objektivt ansvarlig er muligens et annet spørsmål. Her finnes det blant annet en kjennelse fra Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) hvor det ble slått fast at det ikke var i strid med Den europeiske menneskeretts-konvensjonens (EMK) artikkel 10 om ytringsfrihet å bøtelegge en estisk nettavis fordi de hadde latt ærekrenkende og til dels truende kommentarer til en redaksjonell artikkel ligge i flere uker før de ble fjernet. Men det var altså en dom rettet mot selskapet og ikke mot redaktøren personlig. Et par senere dommer fra EMD indikerer at et «notice and take down»-system vil kunne være tilstrekkelig til å unngå ansvar, men det gjaldt noe mindre krenkende/truende utsagn enn i Delfi-saken.

I norsk rett vil et eventuelt straffeansvar overfor et selskap normalt ta form av foretaksstraff. Det har man i norsk rett vært tilbakeholden med når det gjelder saker som handler om beslutninger innenfor redaktørens mandatområde. Årsaken er selvfølgelig at redaktøren har et særskilt vern mot inngrep fra eierne. Bruk av foretaksstraff kan virke som en indirekte oppfordring for eierne til å utfordre dette vernet.

For privatlivskrenkelser og ærekrenkelser (som altså er sivilrettslig) er det en forutsetning etter skadeerstatningslovens §§ 3-6 og 3-6a at noen som «handler i tjenesten» til medieselskapet kan holdes ansvarlig for at selskapet skal kunne holdes ansvarlig. Her forutsettes det altså i utgangspunktet subjektiv skyld hos en ansatt for å konstatere objektivt ansvar hos utgiver. Så er det et spørsmål om den alminnelige uaktsomhetsvurderingen kan slå inn også her, overfor redaktører som i utgangspunktet ikke har vært involvert i saken.

Dette sier etikken

Ansvarlig redaktør har det personlige og fulle ansvaret for mediets innhold. Det slår både Redaktørplakaten og Vær Varsom-plakaten fast. I tillegg har mediene et særlig ansvar for at ulike syn kommer til uttrykk.

a.Forpliktelsen

Ifølge Vær Varsom-plakatens andre punkt i første kapittel har pressen et særskilt ansvar for at ulike syn kommer til uttrykk:

«1.2. Pressen ivaretar viktige oppgaver som informasjon, debatt og samfunnskritikk. Pressen har et spesielt ansvar for at ulike syn kommer til uttrykk.»

På denne bakgrunn er det et poeng å oppfordre til mest mulig debatt og meningsutveksling i forbindelse med journalistikken som publiseres. For å unngå at man publiserer brukergenerert innhold som bryter med øvrige presseetiske og juridiske regler er det derfor et poeng å ha et bevisst forhold til debatten og ha klare regler for hvordan man håndterer dette innholdet. Disse reglene må være godt kjent både i redaksjonen og overfor mediebrukerne.

b. Ansvaret

Uavhengig av spørsmålet om det formelle juridiske ansvaret for nettdebattene, er det ingen tvil om at redaktørene har og må ta et etisk ansvar også her. Dette er slått fast både Redaktørplakaten:

«Den ansvarshavende redaktør har det personlige og fulle ansvar for mediets innhold.»

og i Vær Varsom-plakaten:

«Den ansvarlige redaktør har det personlige og fulle ansvar for mediets innhold og avgjør med endelig virkning spørsmål om redaksjonelt innhold, finansiering, presentasjon og publisering.»

Spørsmålet om moderering av nettdebatter er reguert i Vær Varsomplakatens punkt 4.17:

«Dersom redaksjonen velger ikke å forhåndsredigere digitale meningsutvekslinger, må dette bekjentgjøres på en tydelig måte for de som har adgang til disse. Redaksjonen har et selvstendig ansvar for så snart som mulig å fjerne innlegg som bryter med god presseskikk.»

Dette punktet kom inn i forbindelse med revisjonen av VVP i 2001, og gjort gjeldende fra 2002. Komiteen som fremmet forslag til reviderte bestemmelser gikk i utgangspunktet inn for en noe strengere bestemmelse, hvor det ble stilt krav til at det av «praktiske årsaker ikke er mulig å forhåndsredigere digitale meningsutvekslinger…osv». Dette ble imidlertid modifisert underveis i prosessen, slik at det i dagens bestemmelse er et fritt valg hvorvidt man vil forhåndsmoderere nettdebattene eller ei. I forbindelse med revisjonen i 2005 foreslo revisjonskomiteen en formulering som ville gjøre forhåndsmoderering til hovedregelen:

«Som hovedregel skal innlegg underlegges redaksjonell vurdering før publisering, der hvor dette er teknisk mulig.»

Norsk Journalistlag støttet forslaget, mens blant andre NR gikk imot. Det ble derfor ikke vedtatt og den daværende formuleringen ble stående.

For at VVP punkt 4.17 skal komme til anvendelse må det i utgangspunktet konstateres at innholdet i de kommentarene/meldingene som er publisert bryter med god presseskikk, jfr siste setning i punktet. Dersom redaksjonen har sett og vurdert innholdet og latt det bli stående, er ikke punkt 4.17 relevant. Da kan mediet felles for brudd på god presseskikk fordi man har publisert innhold som for eksempel bryter med VVP punk 4.3 om respekt for identitet, privatliv, etnisitet osv, punkt 4.7 om identifisering eller punkt 4.1 om saklighet og omtanke.

Nå har ikke PFU vært helt konsekvente i sin bruk av 4.17. Vi har flere eksempler på at det er felt på dette punktet, til tross for at redaktøren har gjort det klart at man mener innleggene ikke bryter med god presseskikk. Se for eksempel klagen mot Fredriksstad Blad fra 2010 (http://presse.no/pfu-sak/19810/), hvor redaksjonen valgte å la de påklagede innleggene bli stående, også etter at de var gjort oppmerksomme på dem, fordi – i følge redaksjonen – «ytringene på nettet er innenfor det som er presseetisk akseptabelt». Dersom redaksjonen uansett ville godkjent innleggene, er det ikke modereringen som er problemet, men spørsmålet om innholdet faktisk bryter med god presseskikk.

I en klage mot Drammens Tidende i 2015 (http://presse.no/pfu-sak/04315/) argumenterer Drammens Tidende for at de påklagede leserkommentarene var «innenfor ytringsfriheten og ikke brudd på god presseskikk» (PFU-sekretariatets oppsummering). Like fullt konkluderte utvalget slik:

"Videre merker utvalget seg at det i DTs kommentarfelt under ovennevnte artikkel meldte seg en ny aktør som hevdet at klager skyldte også ham penger. Denne faktiske anklagen fikk stå uimotsagt. Selv om DT fulgte opp med en artikkel noen dager senere, der aktøren fra kommentarfeltet fremsatte beskyldningene mot klager på nytt, og der klagers kommentarer til saken ble forsøkt innhentet, mener utvalget at den opprinnelige leserkommentaren var i strid med VVPs punkt 4.14., og derigjennom punkt 4.17. om «så snart som mulig å fjerne innlegg som bryter med god presseskikk".

Vi ser noe av det samme senest klagen mot TV 2 (http://presse.no/pfu-sak/39806/) i den såkalte Lommedalen-saken hvor TV 2 mener disse er «innenfor god presseskikk», men hvor utvalget feller både på punkt 4.1 om saklighet og omtanke, som er forståelig, men også på punkt 4.17, hvilket er mindre forståelig, dersom TV 2 mente at innleggene ikke brøt med god presseskikk og ikke ville fjernet dem uansett. 

Selv om vi inkluderer de sakene hvor PFU har valgt å felle på 4.17 også når den reelle uenigheten ikke gjelder moderering men vurderingen av innholdet, så er det ikke mange klager på punkt 4.17 som fører frem til fellelse i utvalget. Etter at punktet kom inn i plakaten i 2002 har det vært avsagt til sammen 19 uttalelser som har konkludert med brudd på god presseskikk. Ytterligere ni saker har vært gitt full behandling i utvalget, men endt med konklusjonen «ikke brudd». Totalt er det altså snakk om 28 klager i løpet av 15 år.

c. Hva omfattes av brukergenerert innhold i nettdebattene?

Dette er strengt tatt ikke så komplisert. Redaksjonens og redaktørens ansvar gjelder litt enkelt sagt alle kommentarer som publiseres i mediets egne kommentarfelt, altså på egne nettsider, samt det som publiseres på sosiale medier eller andre plattformer som er opprettet av og administreres av mediet selv.

Dette er ikke uttrykt eksplisitt i særlig grad av PFU selv, men i TV 2 sak 2017-034B (http://presse.no/pfu-sak/39806/) heter det:

«Utvalget merker seg at de påklagede nettartiklene fikk en rekke kommentarer på TV 2s Facebook-side, og utvalget vil understreke at de samme presseetiske reglene gjelder for kommentarer publisert der som på TV 2s egne nettsider. Enkelte av Facebook-kommentarene var grove utsagn med oppfordringer om vold mot barn. Kommentarene burde vært slettet så raskt som mulig, jf. VVP punkt 4.8, om konsekvenser for barn, og punkt 4.17, om redigering av kommentarfelt. Utvalget har vanskelig for å forstå TV 2s argumentasjon om at kommentarene er presseetisk akseptable fordi de bør sees som uttrykk for frustrasjon over mobbing.»

Private profiler som redaktører og journalister måtte opprette og drifte for egen regning og risiko vil mediet som utgangspunkt ikke ha noe ansvar for. Det betyr ikke at de ikke kan skape presseetiske utfordringer, for eksempel ved at man der gir uttrykk for synspunkter som skaper problemer med habilitet/troverdighet i det journalistiske virket. Men det er en annen sak. Det vil også lettere kunne medføre problemer for en redaktør å skulle opptre som privatperson enn for en journalist. Faren for at redaktøren identifiseres med mediet er i utgangspunktet naturlig mye større.

En redaksjon eller et mediehus kan selvsagt heller ikke ta ansvar for kommentarer som måtte komme på andres konti på sosiale medier, ved for eksempel deling av redaksjonelle artikler eller lenking til disse.

d. PFU forventer en form for aktiv kontroll/moderering

PFU har ved flere anledninger uttalt at det i VVP 4.17 ligger en forventning om at det enkelte medium etablerer en form for rutiner eller system for overvåking av de nettdebattene og kommentarfeltene hvor det publiseres uten forhåndskontroll.

I en klage mot Aftenposten fra 2007 (http://presse.no/pfu-sak/20807/) ble et innlegg liggende ute i to måneder, før de ble fjernet etter at redaksjonen var blitt gjort oppmerksomme på dem. PFU konkluderer slik:

«Etter utvalgets mening må det i det påklagede tilfellet være åpenbart at redaksjonens rutiner for på selvstendig grunnlag å fange opp slike innlegg, har sviktet. Utvalget mener det ikke er presseetisk akseptabelt å overlate overvåkingen av umodererte nettdebatter til publikum alene.»

I en klage mot Harstad Tidende i 2011 (http://presse.no/pfu-sak/08511/), uttaler utvalget at:

«…også ytringer i avisenes debattfora på nett ligger innenfor redaktøransvaret, og at redaksjoner som velger ikke å forhåndsredigere slike debatter, har et særlig ansvar for hyppig kontroll av meningsutvekslingen. (vår understrekning)

I en klage mot Sol.no fra 2009 (http://presse.no/pfu-sak/19009/) heter det at

«Utvalget mener imidlertid at prinsippet om «notice & takedown», slik det argumentert fra redaksjonen, ikke er tilstrekkelig for å oppfylle andre ledd i Vær Varsom-plakatens punkt 4.17. Utvalget har i tidligere klagesaker understreket redaksjonens selvstendige ansvar, og mener man ikke kan skyve kontrolloppgaven over på brukerne, slik sol.no synes å gjøre.»

På den annen side: I en klage mot Nettavisen i 2016 (http://presse.no/pfu-sak/24716/) konkluderte utvalget med at:

«Når det gjelder den påklagede bildebruken, finner utvalget publiseringen av bildet presseetisk problematisk, jf. VVP 4.3. Utvalget merker seg imidlertid at bildet er fjernet, og legger derfor til grunn at Nettavisen fjernet bildet da avisen ble oppmerksom på innholdet. Utvalget viser her til VVP punkt 4.17, som gjelder redigering av kommentarfelt, og mener Nettavisen har handlet i tråd med dette prinsippet.» (vår understrekning)

Her kan det synes som om utvalget mener det var tilstrekkelig at leserkommentaren ble redigert på bakgrunn av et varsel fra andre, hvilket altså er stikk i strid med det som fremheves i Sol-uttalelsen ovenfor.

e. Tidsaspektet er viktig

Vi har en rekke eksempler på at PFU har gjort tiden til en sentral faktor når det skal vurderer hvorvidt en redaksjon kan sies å ha hatt gode nok rutiner for modererering av kommentarfelt eller annet brukergenerert innhold. Hvor strenge PFU er på dette vil også til en viss grad avhenge av hva som var tema for den redaksjonelle artikkelen. Dreier det seg om en utpreget kontroversielt tema, hvor man kan forvente mange sterke synspunkter, så forventes det også at redaksjonen er mer observante og innretter overvåkingen av nettdebatten etter det.

Å sette nøyaktige grenser for hva som forventes tidsmessig er ikke mulig. Det vi antydningsvis kan trekke ut av PFUs praksis er at et døgn fort vil være akseptert, men går man over to døgn, så er det fort vanskelig å komme unna en fellelse. Ti dager vil trolig ikke føre til annet enn fellelse, dersom utvalget virkelig mener at innholdet klart bryter med god presseskikk.

I en klage mot Stavanger Aftenblad fra 2003 (http://presse.no/pfu-sak/03003/), konkluderte utvalget på en måte som ikke gir redaksjonene mye handlingsrom hva gjelder tid:

«Utvalget vil presisere at også ytringer i avisenes diskusjonsfora ligger innenfor redaktøransvaret, og at redaksjoner som velger ikke å forhåndsredigere debatter, har et særlig ansvar for hyppig kontroll av meningsutvekslingen. I det påklagede tilfellet bemerker utvalget at det er avisen som har lagt til rette for å diskutere grunnstøtingen, og noterer seg at også avisen mener påstandene om promillekjøring bryter med god presseskikk. Utvalget kan ikke se at Stavanger Aftenblad har rutiner som overvåker den digitale menings-utvekslingen på en presseetisk forsvarlig måte. Her legger utvalgets flertall avgjørende vekt på at de feilaktige og krenkende ytringene først ble oppdaget etter to døgn.»

Dette er, etter det vi kan se, den første fellende uttalelsen PFU avsa etter punkt 4.17.

I en klage mot Aftenposten fra 2008 (http://presse.no/pfu-sak/07908/), hvor en debattråd med flere krenkende personkarateristikker ble liggende i tre uker, konstaterte utvalget – med henvisning til Aftenpostens egen konklusjon – at «innleggene burde vært fjernet på et tidligere tidspunkt, før utenforstående gjorde avisen oppmerksom på innleggene.»

I en klage mot Røyken og Hurums Avis fra 2010 (http://presse.no/pfu-sak/17610/) aksepterte PFU at et innlegg lå ute i et døgn:

«I det påklagede tilfellet konstaterer utvalget at det ene innlegget klageren reagerer på, lå ute i omtrent et døgn, og at det andre var tilgjengelig i rundt fem timer.(…) Videre konstaterer utvalget at RHA fjernet innleggene så snart redaksjonen ble gjort kjent med dem. Utvalget mener at dette skjedde i løpet av såpass kort tid at det må kunne anses for å være innenfor en akseptabel tidsramme, også sett i lys av hva utvalget tidligere har uttalt om lignende forhold.»

I en klage mot NRK Sápmi fra 2010 (http://presse.no/pfu-sak/23109/) konkluderer også utvalget med at det var tilfredsstillende at et innlegg ble fjernet «i løpet av noen timer påfølgende dag»:

«Utvalget registrerer at redaksjonsledelsen valgte å stoppe debattflommen da den etter hvert antok former som kunne være i strid med god presseskikk. Videre legges det til grunn at det påklagede innlegget, som etter utvalgets mening var i strid med normene for god presseskikk, ble fjernet dagen etter at man ble gjort oppmerksom på det.

Slik utvalget ser det, påhviler det redaksjoner som slipper nettdebattanter fritt, et spesielt ansvar for å overvåke hva som til enhver tid kan leses på ens nettsider. Slik sett kunne NRK med fordel ha fjernet innlegget tidligere. Utvalget har imidlertid problemer med å lese innlegget på samme måte som klageren, og mener det var akseptabelt at det ble fjernet i løpet av noen timer påfølgende dag.»

I en klage mot Sol.no fra 2009 (http://presse.no/pfu-sak/19009/) heter det at:

«Utvalget legger for øvrig til grunn at innlegget ble liggende ute i hele 17 dager før det ble fjernet, etter eksternt initiativ.»

I en klage fra advokat Mona Høiness mot Hegnar Online i 2011 (http://presse.no/pfu-sak/00211/) skriver utvalget:

«Utvalget konstaterer at uakseptable innlegg lå tilgjengelig for Hegnar Onlines brukere i opp til ti dager, og utvalget er ikke i tvil om at Hegnar Online på eget initiativ skulle ha fanget opp disse og fjernet dem.»

Kirurg Per Kristian Eides klage mot Aftenposten (http://presse.no/pfu-sak/30783/) fra 2013 omhandlet også en leserkommentar publisert 7. desember 2012. Kommentaren ble fjernet da PFU-klagen forelå 2. februar 2013. PFU konkluderte med at den burde vært fjernet eller redigert «tidligere».

En «klassiker» av relativt ny dato er klagen mot Seilas Båtliv fra 2014 (http://presse.no/pfu-sak/05214/). Bladet hadde skrevet om at «et stort antall båter i opplag har fått ødeleggelser av romfolk som har brukt båter for opphold». Kommentarfeltet under nettversjonen av saken ble raskt fylt opp av kommentarer med sterkt kritiske, dels direkte hatefulle og tidvis truende innhold. Selv om redaksjonen hevdet at den startet sletting av innlegg samme dag som publiseringen av artikkelen og hele debattråden ble stengt etter fire dager, konkluderte PFU slik:

«Slik utvalget ser det, bør redaksjoner imidlertid være særlig oppmerksomme når det åpnes for kommentarer under artikler som den omtalte. I Vær Varsom-plakatens punkt 4.17 heter det: «Redaksjonen har et selvstendig ansvar for så snart som mulig å fjerne innlegg som bryter med god presseskikk.» Utvalget mener at Seilas/Båtliv startet modereringen av en vanskelig debatt for sent, og alt som gjenstår er heller ikke presseetisk akseptabelt. Etter utvalgets mening, vises det ikke tilstrekkelig respekt for menneskers etnisitet i en del av kommentarene som har blitt stående i kommentartråden, jf. punkt 4.3.»

24.10.2017

Denne veilederen er utarbeidet av sekretariatet i Norsk Redaktørforening, men vi har fått bistand fra redaktører, journalister og advokater. Har du synspunkter? Ta gjerne kontakt med oss! 

Takk til alle som har bidratt, og en særlig takk for de gode råd vi har fått fra redaktørene Halvor Finess Tretvoll, Erik Stephansen, Tone Tveøy Strøm-Gundersen og Geir Ramnefjell, samt fra advokat Jon Wessel-Aas.