Rette eller slette på nettet?

Hovedråd og sjekkliste

Denne veilederen gir råd om de sakene hvor personer ønsker å endre eller slette omtale av seg selv. Ofte får redaksjonene henvendelser fra personer som angrer på at de stilte opp, hva de sa eller gjorde, eller fordi det er omstendigheter i deres liv som gjør at omtalen oppleves som belastende eller ubehagelig. Den gir også råd om rettelser av faktiske feil.

NR registrerer en klar økning i henvendelser fra enkeltpersoner som ønsker å endre eller slette omtale av seg selv. Dette er noe annet enn henvendelser om rene faktiske feil. Rettelse av faktiske opplysninger som er feil er en naturlig del av en løpende oppdatering og bør fremgå av en rettelogg eller disclaimer knyttet til det publiserte innholdet. I disse tilfellene stiller også Vær Varsom-plakaten krav om at mediene må reagere, jfr VVP 4.13:

«Feilaktige opplysninger skal rettes og eventuelt beklages snarest mulig.»

VÅRE TRE VIKTIGSTE RÅD OM RETTING OG SLETTING PÅ NETT:

• Sletting eller endring av digitalt innhold er i praksis omskrivning av historien. Terskelen for dette bør være høy, så lenge det ikke dreier seg om retting av faktiske feil.
• Sletting eller endringer av nett er en redaktørbeslutning.
• Avindeksering vil ofte tilfredsstille ønsker/behov hos den det gjelder og er et begrenset inngrep.

SJEKKLISTE:

1. Er det alvorlige, grunnleggende feil i artikkelen?
2. Bygger artikkelen på feil premisser?
3. Har det skjedd en vesentlig utvikling i saken
4. Er innholdet sterkt belastende for enkeltpersoner?
5. Er den det gjelder mindreårig?
6. Var vedkommende mindreårig på publiseringstidspunktet?
7. Hvor stor er graden av offentlig interesse?
8. Vil det være tilstrekkelig å avindeksere?
9. Vil det være tilstrekkelig å avpublisere bilder?
10. Vil det være tilstrekkelig å anonymisere, helt eller delvis?

Det er naturlig å dele håndteringen av forespørsler om sletting eller endring i fem ulike tiltak/nivåer, fra alt til ingenting:

• Sletting av artikkelen.
• Endring av selve artikkelen, for eksempel anonymisering eller sletting av deler av navn eller sletting/bytte av bilder.
• Avindeksering i mediets eget arkiv.
• Avindeksering overfor søkemotorer.
• Ingen endring.

Hva sier jussen?

I Norge finnes det per i dag ingen klar regel som gir rett til å få slettet eller endret en lovlig publisert artikkel eller annet innhold. Personverndirektivet (GDPR) kan påberopes i mange sammenhenger, men det har også en generell unntakshjemmel for journalistisk publisering i regi av redaktørstyrte medier. Personopplysningslovens § 3 lyder slik:

§ 3. Forholdet til ytrings- og informasjonsfriheten

Så langt det er nødvendig for utøvelsen av retten til ytrings- og informasjonsfrihet, gjelder ikke personvernforordningen og loven her ved behandling av personopplysninger for journalistiske formål eller med henblikk på akademiske, kunstneriske eller litterære ytringer. Ved vurderingen av i hvilken utstrekning personvernforordningen og loven her gjelder ved behandlingen, skal det særlig tas hensyn til

a. samfunnets interesse i behandlingen eller ytringer den leder frem til

b. atferdsnormer, etiske retningslinjer og selvdømmeordninger eller lignende som

bidrar til å ivareta den registrertes personvern ved behandlingen

c. negative konsekvenser en anvendelse av bestemmelser i personvernforordningen

eller loven her kan få for utøvelsen av ytrings- og informasjonsfriheten

d. konsekvensene behandlingen kan få for den registrerte, og om den registrerte har

et særskilt behov for vern.

Uavhengig av hva som følger av første ledd, kan det ikke gjøres unntak fra personvernforordningen artikkel 24, 26, 28, 29, 32, 33 nr. 2 og 40 til 43, jf. kapittel I, VI, VIII, X og XI og kapittel 1, 2, 6 og 7 i loven her.

Når medier som er omfattet av medieansvarsloven, behandler personopplysninger utelukkende for formålene som nevnt i første ledd, gjelder kun bestemmelsene som nevnt i annet ledd.

Understrekningene er våre, for å gjøre forståelse av paragrafen enklere. Sagt på en annen måte, kan dette leses slik:

Når medier som er omfattet av medieansvarsloven behandler personopplysninger kun for journalistiske formål, så er det kun noen få av personvernforordningens paragrafer som gjelder. Blant annet gjelder ikke forordningens artikkel 17 om retten til sletting.

Dette er viktig, fordi det å pålegge sletting eller endring i publisert innhold på nettet utvilsomt vil utgjøre et inngrep i artikkel 10 i Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK). Artikkelen lyder slik:

Art 10. Ytringsfrihet

1. Enhver har rett til ytringsfrihet. Denne rett skal omfatte frihet til å ha meninger og til å motta og meddele opplysninger og ideer uten inngrep av offentlig myndighet og uten hensyn til grenser. Denne artikkel skal ikke hindre stater fra å kreve lisensiering av kringkasting, fjernsyn eller kinoforetak.

2. Fordi utøvelsen av disse friheter medfører plikter og ansvar, kan den bli undergitt slike formregler, vilkår, innskrenkninger eller straffer som er foreskrevet ved lov og som er nødvendige i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet, territoriale integritet eller offentlige trygghet, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, for å verne andres omdømme eller rettigheter, for å forebygge at fortrolige opplysninger blir røpet, eller for å bevare domstolenes autoritet og upartiskhet.

Vi understreker de to grunnleggende kravene som må oppfylles, for at et slikt inngrep skal kunne skje:

• Det må være «foreskrevet ved lov», det vil si at det må foreligge en klar lovhjemmel.
• Det må være «nødvendig» i et demokratisk samfunn.

Dersom domstolene skulle pålegge et redaktørstyrt medium å slette eller endre en digital publisering, ville det være et klart inngrep i ytringsfriheten. I Norge i dag finnes det ingen lovhjemmel for noe slikt.

Derimot har vi etter hvert fått et knippe dommer fra henholdsvis Menneskerettsdomstolen (EMD) i Strasbourg og EU-domstolen, som kanskje kan gi en pekepinn på rettsutviklingen.

Vi går gjennom disse kort og kronologisk nedenfor. Først er det imidlertid viktig å forklare hvordan EMD og EU-domstolen fungerer – det vil si hva de tar stilling til.

• Det er stater som klages inn for EMD. Private parter har fått sin sak avgjort i de nasjonale domstolene. Det EMD tar stilling til er om endelige rettsavgjørelser hos de nasjonale domstolene bryter med en eller flere artikler i EMK. EMD tar altså ikke stilling til hva som er den riktige avgjørelsen i den enkelte sak, men kun om de nasjonale domstolene har holdt seg innenfor det handlingsrommet som EMK gir.
• EU-domstolens oppgave er å overprøve lovligheten til rettsakter fra fellesskapet og sikre en ensartet fortolkning og anvendelse av EU-retten. Rettsavklarende spørsmål fra domstoler i medlemsstatene er blant sakene som behandles her.

For medienes del vil en typisk klagesak til EMD handle om hvorvidt de nasjonale domstolene har holdt seg innenfor det handlingsrommet som følger av EMKs artikkel 8 om retten til privatliv og artikkel 10 om retten til ytringsfrihet. EMD kan dermed komme til å godkjenne ulike utfall i de nasjonale domstolene, forutsatt at de nasjonale domstolene har holdt seg innenfor det nevnte handlingsrommet.

Et konkret eksempel:

Da Lars Lillo-Stenberg og Andrine Sæter saksøkte Se og Hør for, uten tillatelse, å ha publisert bilder fra deres bryllup i skjærgården på Tjøme, ble Se og Hør frifunnet i Høyesterett (riktignok under dissens 3-2). Lillo-Stenberg og Sæter klaget staten Norge inn for Strasbourg, men ble avvist. Betyr det at EMD tok stilling til om Høyesteretts kjennelse var korrekt eller ikke, ut fra norsk rett? Nei, det betød at EMD konkluderte med at norske domstoler hadde operert innenfor det nasjonale handlingsrommet som er gitt, innenfor rammene av EMK artikkel 8 og artikkel 10.

Fra de siste ti årene vil vi trekke frem følgende fem EDM- og EU-dommer som er relevante for de spørsmål vi behandler i denne veilederen:

Wegrzynowski og Smolczewski mot Polen (EMD 2013):

Type sak: Krav om sletting av artikler – avisen var dømt for ærekrenkelser.

Nasjonale domstoler: Avviste krav om sletting.

Klage til EMD: Krenkelse av EMK artikkel 8 om rett til privatliv.

Resultat EMD: Ikke krenkelse av artikkel 8.

Spørsmålet var om tidligere artikler som beskrev hvordan to advokater angivelig hadde tjent store summer på å bistå politikere i lyssky virksomhet gjennom flere år kunne kreves slettet fra avisen Rzeczpospolitas sitt nettarkiv. Avisen var dømt for ærekrenkelser for de samme artiklene. Krav om sletting ble avvist av nasjonale domstoler. EMD mente at avgjørelsen for de nasjonale domstoler ikke innebar en krenkelse av EMK artikkel 8.

Kommentar: Legger lista svært høyt for at domstolene skal kunne kreve sletting eller for den saks skyld «rewriting» av artikler: «The Court accepts that it is not the role of judicial authorities to engage in rewriting history by ordering the removal from the public domain of all traces of publications which have in the past been found.”

Google mot Spania (EU-domstolen 2014)

Type sak: Prejudisiell kjennelse fra EU-domstolen.

Nasjonale domstoler: Krav om avindeksering i avisarkiv og søkemotor.

EU-domstolen: Ikke grunnlag for å kreve sletting eller avindeksering hos avisen, men

derimot hos søkemotorselskapet.

Mario Costeja González, en spansk statsborger, klaget til AEPD (det spanske datatilsynet) mot avisen La Vanguardia Ediciones SL, samt over Google Spania og Google Inc. Klagen var basert på det faktum at når internettbrukere søkte på navnet hans på Google fikk de vist en lenke til to sider i avisen La Vanguardia fra 19. januar og 9. mars 1998, med en annonse som nevner navnet til Mario Costeja González angående utlegg av fast eiendom i forbindelse med et beslag på grunn av gjeld til trygdeordningen. Mario Costeja González ba om at La Vanguardia ble pålagt enten å fjerne eller endre disse sidene slik at hans personlige data ikke lenger vises, eller å bruke visse verktøy i søkemotorene for å beskytte disse dataene. For det andre ba han om at Google Spania eller Google Inc. ble beordret til å fjerne eller skjule hans personlige data slik at de ikke lenger dukket opp i søkeresultatene og ikke lenger dukket opp i lenken til La Vanguardia.

M.L. og W.W. mot Tyskland

Type sak: Krav om anonymisering.

Nasjonale domstoler: Ikke anledning til å pålegge anonymisering.

Klage til EMD: Krenkelse av EMK artikkel 8.

Resultat EMD: Ikke krenkelse av artikkel 8.

M.L og W.W reiste krav mot Deutschlandradio, Der Speigel og Mannheim morgen om anonymisering av transkripsjoner, artikler og bilder i deres nettarkiv som omtalte drapet på en kjent skuespiller. Kravet ble reist om lag 20 år etter at artiklene ble publisert og de skyldige hadde sonet ferdig sin straff. De nasjonale domstolene kom til at det ikke var anledning til å pålegge anonymisering av innholdet i nettarkivene. Spørsmålet for EMD var dermed hvorvidt staten hadde brutt sin positive plikt til å sikre de domfeltes rett til privatliv jf. artikkel 8 ved å ikke pålegge mediene å anonymisere innholdet. Etter en avveining av de omtaltes rett til privatliv jf. artikkel 8 og avisens og allmennhetens rett til ytringsfrihet jf. artikkel 10 kom EMD til at staten ikke hadde krenket plikten til å sikre de omtaltes privatliv.

Biancardi mot Italia (EMD 2021)

Type sak: Krav om avindeksering i avisens eget arkiv.

Nasjonale domstoler: Avisen burde etterkommet ønsket om avindeksering. Erstatning.

Klage til EMD: Krenkelse av EMKs artikkel 10.

Resultat EMD: Ikke krenkelse av artikkel 10.

Den Italienske avisen Biancardi publiserte i 2008 en nettartikkel om en voldelig slåsskamp mellom fire eiere av en restaurant. Artikkelen navnga de involverte og restauranten. I 2010 tok den ene restauranteieren kontakt med avisen og ba om at artikkelen ble fjernet fra avisens nettarkiver. Dette ble ikke etterkommet og saken gikk til retten. Åtte måneder etter at kravet ble fremmet avindekserte imidlertid avisen artikkelen i sitt nettarkiv. Den italienske høyesterettsdomstolen mente at avisen skulle ha etterkommet ønsket om avindeksering da det ble fremsatt og dømte avisen til å betale erstatning til de omtalte. EMD mente at pålegget om avindeksering ikke var et uforholdsmessig inngrep i artikkel 10.

Hurbain mot Belgia (EMD 2023)

Type sak: Krav om anonymisering.

Nasjonale domstoler: Krav om anonymisering burde vært etterkommet.

Klage til EMD: Krenkelse av EMKs artikkel 10.

Resultat EMD: Ikke krenkelse av EMKs artikkel 10.

I Hurbain mot Belgia var spørsmålet om anonymisering av en artikkel som omtalte en bilulykke med dødelig utfall i 1994. Artikkelen nevnte den ansvarlige sjåføren ved navn, og vedkommende hadde i likhet med M.L og W.W sonet ferdig sin straff da kravet ble fremmet. I motsetning til M.L og W.W kom nasjonale domstoler til at avisen skulle ha etterkommet kravet om anonymisering. Det var av den grunn avisen som klaget saken inn for EMD med påstand om at pålegget krenket avisens ytringsfrihet jf. artikkel 10. Det var ikke tvilsomt at inngrepet hadde hjemmel i lov, og var gjort i det formål å beskytte den omtaltes rett til privatliv. Det avgjørende var av den grunn hvorvidt inngrepet var «necessary» jf. artikkel. 10. Retten kom til at det var foretatt en betryggende avveining av de motstående hensynene og at inngrepet i avisen og offentlighetens rett til ytrings- og informasjonsfrihet var proporsjonalt sett opp mot formålet med å beskytte den omtaltes rett til privatliv.

Samtidig må vi minne oss selv om at den dommen ikke gjaldt fjerning fra det publiserende mediets nettsider, men avindeksering hos søkemotor-selskapet. Dessuten er det, selv for de sistnevnte tilfellene, slik at det er noen kriterier som skal være oppfylt. Og så er det ikke minst slik, at kjennelsen fra EU-domstolen ikke automatisk blir norsk rett, men at norske domstoler må ta hensyn til denne når de skal vurdere lignende saker i Norge – dersom en slik sak kommer opp for norsk rett.

Hva sier etikken?

Presseetikken sier generelt ikke mye om det å slette artikler fra nettet. Det er ikke så rart.

Dersom PFU skulle avgi uttalelser hvor konklusjonen var at redaksjonen burde slette en artikkel fra nettet, det vil si avpublisere, så ville det være svært problematisk for hele selvdømmeordningen. PFU kan ikke opptre som overredaktør, og har i dag ingen hjemmel til å kreve endringer i det som er publisert, selv om det blir felt i PFU aldri så mye. Utvalgets mandat består i å påpeke brudd på god presseskikk. Redaktørenes forpliktelse overfor utvalget og selvdømmeordningen er å publisere utvalgets uttalelser – dersom klagesaken ender med konklusjonen brudd. Men utvalget kan ikke pålegge redaksjonen å endre det som allerede er publisert.

Utvalget har likevel drøftet spørsmål knyttet til rettelser på nett. Selv om dette ligger noen år tilbake i tid, og terminologien er noe preget av det, gjengir vi noen hovedpoenger:

• ”Vær Varsom-plakatens punkt 4.13: «Feilaktige opplysninger skal rettes og eventuelt beklages snarest mulig», gjelder selvfølgelig også for nettpublikasjoner.
• Behovet for å ha et komplett og pålitelig arkiv er et gyldig argument for ikke å fjerne artikler helt fra databasen.
• Saker med opplysninger som man har beklaget og som man ikke ønsker å spre videre, kan legges på et lukket område der allmennheten ikke har adgang. Dette vil sikre behovet for senere dokumentasjon, samtidig som man unngår videre spredning.
• Artikler som er korrigert, eller der beklagelsen gjelder mindre alvorlige forhold, skal merkes slik at det tydelig framgår hvilke opplysninger som er feilaktige og hvordan disse er korrigert eller beklaget. Dette kan best skje ved at det legges en godt synlig ramme i begynnelsen av artikkelen som gjør oppmerksom på at artikkelen er korrigert eller beklaget. Dersom det er behov for mer omfattende informasjon, kan rammen inneholde en lenke til en egen side. Dette kravet gjelder ikke endringer av bagatellmessig art som blir foretatt som en del av den løpende nettpubliseringen.
• Artikler som er felt av PFU skal merkes med en ramme som inneholder opplysninger om dette, samt PFUs logo. Rammen skal ligge i begynnelsen av artikkelen og inneholde en lenke til hele teksten i kjennelsen.

I Finland har man tatt inn et punkt i de etiske regelverket som advarer mot å fjerne redaksjonelt innhold, unntatt i helt spesielle tilfeller – «particularly compelling reasons» («spesielt tungtveiende grunner») uten at man har gått nærmere inn på hva som skal til for å oppfylle det kritieriet:

“37. Published editorial content may not be removed well after the date of publication except for particularly compelling reasons.”

NRs generelle råd – og noen vanlige problemstillinger

De problemstillinger vi snakker om i denne veilederen er noe annet enn det som fremgår av de ulike nettavisenes rettelogg. Rettelse av faktiske opplysninger som er feil er en naturlig del av en løpende oppdatering og bør fremgå av en rettelogg eller disclaimer knyttet til det publiserte innholdet. I disse tilfellene stiller også Vær Varsom-plakaten krav om at mediene må reagere, jfr VVP 4.13:

«Feilaktige opplysninger skal rettes og eventuelt beklages snarest mulig.»

Overordnet har NR gitt følgende tre råd:

1. Vær tilbakeholden med å slette saker fra netter eller endre dem på en måte som endrer historien.

2. Dersom det er sterke og legitime grunner for å imøtekomme ønsker om sletting/retting fra berørte, så gjør dette på så lavt nivå som mulig.

3. Avgjørelser om sletting eller retting er alltid en redaktørbeslutning.

Når det gjelder sletting/retting på journalistiske nettsteder, så har NR generelt gitt det rådet at man bør være tilbakeholdne med å gjøre det. Både fordi det innebærer en omskrivning av historien (særlig fjerning av hele artikler), men også fordi det kan medføre at det oppstår «hull» i historier eller saker som vil gjøre dem mindre forståelige eller fullstendige for ettertiden. Så understreker vi at det selvsagt er opp til den enkelte redaksjon/ansvarlige redaktør å avgjøre hvilken «policy» man skal velge, så lenge man er innenfor lovverket.

NR får en del henvendelser fra medier om alt fra politikere som angrer på uttalelser de kom med for mange år siden, til reality-deltakere, som angrer på ting de har sagt i full offentlighet i ung alder og kanskje ikke helt gjennomtenkt. De tilfellene mener vi stort sett er enkle å håndtere.

Verre er det kanskje med den narkomane som lot seg intervjue under fullt navn for ti år tilbake, som nå er rusfri og jobbsøkende, men hvor det ti år gamle intervjuet dukker opp som ett av de første treffene på alle søkemotorer, dersom en potensiell arbeidsgiver søker på navnet hans eller hennes.

Her finnes det jo ingen fasit, men som alle jo vet er det en rekke «mellomløsninger» mellom ikke å gjøre noe, og det å slette en artikkel helt. Delvis anonymisering, f eks ved å slette etternavn, er en mulighet. Avindeksering er en annen. Det vil si at man sender en beskjed til søkemotorer om at innholdet skal være usynlig. Dermed vil innholdet ikke dukke opp ved søk på for eksempel navn i søkemotorer som Google, men vil fortsatt være søkbart gjennom mediets egne sider. Det siste er ikke uproblematisk. Alle som publiserer ønsker jo at det de publiserer skal bli lest og sett av flest mulig, men her er det trolig ulike oppfatninger. Norsk Presseforbund har i sin veilederom klager på digitalt innhold i mediene (http://presse.no/wp-content/uploads/2014/10/Veileder-om-digitalt-innhold-i-mediene.pdf) lagt seg på en litt annen linje. De anmoder redaksjonene om å vurdere avindeksering av innhold som kan oppfattes som belastende og ikke er av slik historisk verdi at søkbarhet i søkemotorer anses som nødvendig.

Eksempler på interne retningslinjer

Enkelte redaksjoner har laget egne regler eller retningslinjer for denne typen saker. Vi tar med tre eksempler:

Eksempel A:

1. Innhold kan slettes eller endres hvis

- Artikkelens innhold er forholdsvis uinteressant i større sammenheng.

‑ Artikkelen i sitt vesen eller konkret er feilaktig på en måte vi har ansvar for.

‑ Artikkelen er basert på opplysninger om private forhold uten offentlig interesse som kan være til sterk belastning for den som er omtalt, og særlig dersom det ble publisert mens person var svært ung.

‑ Artikkelen er pådømt i domstol eller felt i PFU, og bør slettes/endres/merkes i samsvar med dette.

2. En artikkel kan eventuelt endres hvis det har skjedd en vesentlig utvikling i en sak, og denne utviklingen ikke er beskrevet i andre artikler. Vi kan også fjerne bilder av, eller utsagn fra, mindreårige etter anmodning fra foreldre. Endringer som gjøres i ettertid bør opplyses om i artikkelen.

3. En artikkel kan eventuelt endres hvis det er snakk om å beskytte personer mot seg selv eller andre.

***

Eksempel B:

Som hovedregel sletter eller endrer vi ikke artikler på nettet. Skal det gjøres unntak fra denne regelen, må ett eller flere av følgende kriterier være oppfylt:

• det foreligger en vesentlig feil i artikkelen
• det dreier seg om private forhold uten vesentlig offentlig interesse, og som kan være til sterk personlig belastning for den omtalte person
• det dreier seg om bilder av eller utsagn fra mindreårige
• det er snakk om å beskytte personer mot seg selv eller andre

Bare sjefredaktør, eller den han bemyndiger, kan fatte beslutning om å slette eller endre en artikkel.

***

Eksempel C:

En artikkel skal ikke slettes med mindre helt ekstraordinære grunner foreligger. For eksempel:

‑ Artikkelen i sitt vesen er feilaktig på en måte vi har ansvar for.

‑ Artikkelen er basert på opplysninger om private forhold uten offentlig interesse som kan være til sterk belastning for den som er omtalt.

En artikkel kan eventuelt endres hvis det har skjedd en vesentlig utvikling i en sak, og denne utviklingen ikke er beskrevet i andre artikler. Vi kan også fjerne bilder av, eller utsagn fra, mindreårige etter anmodning fra foreldre. Endringer som gjøres i ettertid bør opplyses om i artikkelen.

Sletting av publisert materiale skal på forhånd alltid klareres med ansvarlig redaktør.