Redaktørplakaten - prinsipper og praksis

Arne Jensen, seniorrådgiver, Norsk Redaktørforening

Redaktørplakaten er på mange måter et unikt dokument. Gjennom en frivillig avtale har eierne av en virksomhet frivillig gitt fra seg en del av styringsretten, i bytte mot … kanskje ikke så mye. Bortsett fra troverdighet, noe seriøse medier fortsatt er helt avhengig av.

Redaktørplakaten ble første gang underskrevet i 1953, av det som den gang het Norske Avisers Landsforbund (senere Mediebedriftenes Landsforening) og Norsk Redaktørforening (NR). Bakgrunnen var et ønske fra NR om å gi redaktørene beskyttelse mot eiere som ville blande seg inn i de daglige redaksjonelle prioriteringer og hva avisene skulle mene på lederplass. Et tilsvarende dokument som den Redaktørplakaten vi har i Norge, finnes knapt i noe annet land i verden. Det unike med plakaten er ikke bare den særegne mekanismen den beskriver, men også det faktum at den har tilnærmet 100 prosents oppslutning blant profesjonelle norske medieaktører. Alle som vil bli medlemmer i de store presseorganisasjonene, må forplikte seg til å følge Redaktørplakaten. Ingen vil bli beskyldt for ikke å følge den.

Siden den ble vedtatt første gang i 1953, har plakaten bare vært gjenstand for tre revisjoner; i 1973, i 2004 og i 2019. Den er dermed preget av en viss «grunnlovskonservatisme». Hvilket også betyr at den til en viss grad må tolkes inn i sin tid og i lys av medieutviklingen. Hovedprinsippene kan imidlertid leses nokså direkte ut av teksten, og den siste revisjonen, som innebar en fullstendig gjennomgang av plakaten, bidro også til å modernisere plakaten og bringe den mer i takt med dagens mediebilde. Prinsippene ligger imidlertid fast.

Lovfesting av hovedprinsippet

Redaktørplakatens status ble styrket av at hovedprinsippet i plakaten, fra og med 2009, ble lovfestet gjennom Lov om redaksjonell fridom i media. I 2020 ble denne loven inkorporert i Lov om redaksjonell uavhengighet og ansvar i redaktørstyrte journalistiske medier (Medieansvarsloven). Samtidig er det ikke slik at lovfestingen av hovedprinsippet har gjort plakaten overflødig. For det første dekker plakaten flere forhold enn hva lovteksten gjør. For det andre vil avgrensninger av lovens virkeområde utelukke en del medier som like fullt – av egen fri vilje – kan forplikte seg til å følge/rette seg etter plakaten.

Frihet, fullmakter og ansvar

Redaktørplakaten har fire hovedfunksjoner:

1. Den gir redaktøren frihet fra eierinngrep
2. Den gir redaktøren de nødvendige fullmakter til meningsfrihet
3. Den gir redaktøren de nødvendige fullmakter til å styre
4. Den slår fast redaktørens hele og fulle personlige ansvar

Plakaten bygger altså på den helt grunnleggende balansen mellom frihet og ansvar. Når eierne overfører en del av sine fullmakter til redaktøren, må den samme redaktøren til gjengjeld overta ansvaret for de beslutninger hvor han er beskyttet fra eierinngrep. Dette må ses i sammenheng med så vel det objektive redaktøransvaret som er slått fast i medieansvarslovens §§ 10 og 11 , som sier at redaktøren er personlig ansvarlig for alt som publiseres i hans medium – uavhengig av om han kjente til det eller medvirket til det – som Redaktørplakatens understrekning av det samme («Redaktøren har det personlige og fulle ansvar for mediets innhold»). Varsom-plakaten har tilsvarende formuleringer om det samme ansvaret.

Den ideale fordring

«En redaktør skal ivareta ytringsfriheten, pressefriheten og informasjonsfriheten. Gjennom sin redaktørgjerning skal redaktøren arbeide for frie mediers demokratiske rolle og det som etter hans/hennes mening tjener samfunnet.»

Redaktørplakatens første avsnitt tar et helikopterperspektiv på rollen og funksjonen som redaktør. Hun skal fremme de frie medier, jobbe for ytringsfrihet og ellers det som hun mener er det beste for samfunnet. I dette ligger det én lukket og én åpen føring:

• Redaktøren er forpliktet til å støtte opp om det som er fundamentet for hele den frie redaktørgjerningen, nemlig informasjons- og ytringsfriheten.
• Redaktøren skal som utgangspunkt ha et ideelt siktemål med sin gjerning, nemlig å fremme det som etter hans/hennes mening gavner samfunnet.

Den første setningen er ganske tydelig i sin innretning og hva som fremstå som en forpliktelse for en redaktør i et fritt medium. Riktignok vil det – heldigvis – også blant redaktører være ulikt syn på hvor langt informasjons- og ytringsfriheten skal gå. Men verdien av frie medier og gode rammevilkår for ytringsfrihet og debatt, er det nødvendig for en redaktør å erkjenne.

Den andre føringen er betydelig mer rund. I en historisk kontekst må den likevel tolkes dit hen at den identifiserer det som skiller en redaktørs ideelle gjerning fra for eksempel rent kommersiell virksomhet, som ikke har noe siktemål utover seg selv. Den indikerer dessuten at dette er redaktørens handlingsrom; det å skulle innrette sin redaktørgjerning slik at den fremmer det redaktøren mener er mest fornuftig og riktig i et samfunn, kan som utgangspunkt ikke overprøves av eierne.

Fremme samfunnsdebatt

«Redaktøren skal ivareta anonymitetsretten og kildevernet. Redaktøren skal fremme fri informasjonsformidling, og en åpen, redelig og sannhetssøkende journalistikk.»

I det øyeblikket vi beveger oss fra fugleperspektivet til landjorda, er plakaten langt mer konkret. Plakaten slår fast at redaktøren må stille seg slik at det medium hun redigerer, bidrar til at informasjon og synspunkter får rom. Mens innledningen fokuserer på redaktørens holdninger og verdisyn, nærmer vi oss nå mer objektive kjennetegn ved mediet.

Det samme gjelder den første setning om anonymitetsrett og kildevern. Den er et imperativ og det er sterkt. Kildevernet og anonymitetsretten er en forutsetning for den frie meningsdannelsen og den kritiske og sannhetssøkende journalistikken. Kildevernet har ikke tidligere vært adressert eksplisitt. Den første setningen i dette avsnittet kom inn i plakaten i forbindelse med revisjonen i 2019.

Et annet begrep som ble tatt inn i plakaten ved siste korsvei er «sannhetssøkende journalistikk». Det er hentet fra Norsk Redaktørforenings vedtekter, hvor det kom inn i forbindelse med den totale revisjonen av vedtektene i 2017. Poenget er å understreke at journalistikken må søke å finne sannheten. Å slå fast at journalistikken skal være «sann» er noe annet, fordi sannheten er en vanskelig størrelse å fange eller forholde seg til. Det ideale målet er like fullt å forsøke – så langt det lar seg gjøre – å finne og formidle det som er sant.

Skille mellom fakta og meninger

«Det er redaktørens ansvar å sørge for et tydelig skille mellom fakta og meningsinnhold, og at det klart fremgår hva som er redaksjonelt innhold og hva som er kommersielt materiale.»

Den første delen av dette punktet svarer i praksis til Vær Varsom-plakatens punkt 4.2. Redaktørplakatens vektlegging av nettopp dette må ses i sammenheng med det som er plakatens kjerne (se under), nemlig retten til å hevde meninger som i enkeltsaker er i strid med eiernes syn. Forutsetningen for denne friheten er altså at det for publikum fremstår som tydelig at det nettopp er meninger det dreier seg om. Reportasjen og informasjonsformidlingen skal derimot forholde seg til de presseetiske krav som stilles til sannferdighet og balanse.

Nytt i plakaten av 2019 er også redaktørens forpliktelse til å sørge for å skille klart mellom redaksjonelt og kommersielt materiale. Det må ses som et resultat av medieutviklingen og at nye plattformer, formater og annonseflater og -former har utfordret nettopp det åpenbareskillet mellom det betalte og det journalistisk motiverte innholdet. Publikum må vite hva som er hva. Hvis ikke trues den redaksjonelle gullreserven; troverdigheten.

Frihet til å mene

«Redaktøren må forplikte seg på eiers utgivergrunnlag og arbeide i tråd med mediets grunnsyn og formålsbestemmelser. Innenfor denne rammen skal redaktøren ha en fri og uavhengig ledelse av redaksjonen og full frihet til å utforme og beslutte mediets innhold og meninger.»

Her er vi ved det som tradisjonelt oppfattes som kjernen i plakaten. I den forrige versjonen het det at redaktøren «forutsettes å dele sitt mediums grunnsyn og formålsbestemmelser. Det kunne leses som en forutsetning om at redaktøren måtte solidarisere seg med det som er eiernes mål og mening med det respektive medium, og at hun ikke skulle påta seg oppgaven som ansvarlig redaktør for et medium hvis uttrykte formål og ideologiske eller politiske hovedinnretning hun var dypt uenig i. I plakaten fra 2019 er dette omformulert noe.

Det stilles ikke lenger krav til redaktørens indre overbevisning. Derimot må redaktørene «forplikte seg» på eiers «utgivergrunnlag», og også arbeide «i tråd med mediets grunnsyn og formålsbestemmelser». Redaktøren kan altså, satt på spissen, strengt tatt være dundrende uenig i eiernes mål og meninger med mediet, så lange hun i sin utøvelse av redaktørgjerningen likevel jobber i tråd med det samme grunnsynet, selv om det vil være krevende.

Dette er eiernes garanti for at mediet over tid fremmer de hovedsaker og det hovedsyn som eierne ønsker å fremme. Dette kan være formulert i vedtekter, formålsbestemmelser, stiftelsesdokumenter eller på annen måte. Satt på spissen: Redaktøren i for eksempel Nationen må på lederplass kunne fremme et annet syn på innretningen av deler av landbruksstøtten enn det som eierne gir uttrykk for. Men dersom avisens lederartikler gjennomgående og over tid gir støtte til tanken om at norsk landbruk bør avvikles, vil trolig konklusjonen bli at redaktøren har gått utenfor rammene for mediets grunnsyn.

Når «grunnsyn og formålsbestemmelser» er byttet ut med «utgivergrunnlag», så innebærer det en viss utvidelse av hva det er redaktøren må kunne sies å forplikte seg på. Dette er også i tråd med hvordan blant andre Norsk Redaktørforening har tolket plakaten de siste årene. «Utgivergrunnlaget» er ikke skarpt definert noe sted, men det vil også måtte omfatte blant annet større, strategiske grep som eierne gjør med hensyn til mediets utvikling. Redaktøren kan altså være uenig, men kan – i det minste i teorien – fortsette i stillingen, så lenge hun er lojal i sin gjennomføring av eiernes strategiske grep.

«Selvmordsklausulen»

«Kommer redaktøren i uløselig konflikt med utgivergrunnlaget, plikter han/hun å trekke seg fra sin stilling.»

Den enkle versjonen av den såkalte selvmordsklausulen handler om de tilfeller hvor redaktøren enten ikke lenger kan stå inne for eiernes og mediets politiske eller ideologiske ståsted, eller opplever at det på andre måter blir umulig å gjennomføre sin redaksjonelle gjerning i tråd med utgivergrunnlaget. Dersom det blir så vidt påfallende at hun finner det vanskelig å fremme meninger som er i tråd med mediets grunnsyn, plikter hun å tre tilbake.

Det er nok heller sjelden at dette skjer i en så vidt «ren» form. Derimot kan det tenkes at det gradvis oppstår avstand mellom det som er eiernes ønske om innretning av mediets linje eller strategi og det som redaktøren mener samsvarer best med de uttrykte målformuleringer. Da er det ikke gitt at resultatet blir det samme. Redaktøren må som utgangspunkt vurderes på hvorvidt hun har utført sitt oppdrag på de premisser som gjaldt da hun tiltrådte.

Mange redaktører har likevel valgt å avslutte sine ansettelsesforhold, dersom de kommer til et punkt da de ikke lenger føler at de kan stå inne for det redaksjonelle produktet som eierne ønsker å utgi. For de fleste vil det også være nokså åpenbart at dersom eiere og ansvarlig redaktør har veldig ulikt syn på viktige strategiske valg, blir det vanskelig for redaktøren å fortsette. Hun vil sjelden kunne «overstyre» eierne, dersom de har bestemt seg for viktige veivalg.

Et vesentlig poeng i denne sammenheng er at ansvarlig redaktør bør involveres i alle prosesser som kan påvirke viktige redaksjonelle valg. Dersom styret kjører en redaksjonell prosess som ikke er forankret hos ansvarlig redaktør vil det fort være brudd på plakaten.

Ansvaret er uomtvistelig

«Redaktøren har det personlige og fulle ansvar for mediets innhold.»

Som tidligere nevnt, samsvarer dette prinsippet med Vær Varsom-plakaten og – for den saks skyld – straffeloven. Redaktøren hefter personlig for alt som publiserer av det mediet hun har ansvaret for. Ansvaret følger naturlig som en konsekvens av det faktum at eierne har avstått styringsrett når det gjelder de løpende redaksjonelle valg og prioriteringer. Det er en frihet som må veksles inn i et utvidet ansvar, altomfattende og objektivt.

Redaktøren er eneveldig i redaksjonen

«Redaktøren har det fulle ansvaret for redaksjonens virksomhet og leder de redaksjonelle medarbeiderne. Redaktøren rapporterer direkte til utgiver/styre. Redaktøren er utgivers/styrets representant overfor redaksjonen, og representerer samtidig redaksjonen overfor utgiver/styre.»

Betraktet i et moderne ledelsesperspektiv, kan de mer formelle reglene for ansvars- og styringsforholdene i en redaksjon fort fremstå som anakronistiske. Ansvarlig redaktør er i prinsippet diktator. Dette henger igjen sammen med det ansvaret hun er tildelt. Den frihet og de fullmakter som følger med et slikt ansvar, gjør imidlertid at det i utgangspunktet ikke er gitt noen konsesjoner til demokratiske mekanismer, i hvert fall ikke når det gjelder publisistiske avgjørelser.

Som en konsekvens av at redaktøren alene er objektivt og personlig ansvarlig for alt innhold, må hun nødvendigvis også ha tilstrekkelige fullmakter til å styre og organisere redaksjonen i tråd med det som er hennes redaksjonelle program. Dermed er det ingen andre som formelt kan blande seg inn i hvem som ansettes i ledige stillinger i redaksjonen, eller hvordan redaksjonen organiseres.

Når det gjelder ansettelser av redaksjonelle medarbeidere, er dette uomtvistelig slått fast også i de veiledende normene. Det er altså styret som fastsetter de økonomiske rammene for redaksjonen og antallet stillingshjemler. Men innenfor disse rammene skal redaktøren i prinsippet ha full frihet til å ansette og avsette og organisere.

Det finnes eksempler på at daglig leder (i en toledermodell) har forsøkt å overstyre redaktøren i spørsmål om ansettelser, lønnsbetingelser, vikariater osv. Det er i så fall i strid med plakaten og normene.

En annen viktig konsekvens av dette punktet i plakaten, er at styret ikke kan gå imellom redaktøren og de redaksjonelle medarbeiderne, eller forsøke å påvirke redaksjonelle medarbeidere i deres arbeid. Styret skal kun forholde seg til redaktøren i saker som angår arbeidet i redaksjonen og de redaksjonelle valg og prioriteringer. I den forrige plakaten het det at redaktøren er «bindeleddet» mellom eier/utgiver og de redaksjonelle medarbeiderne. I den reviderte versjonen er dette gjort tydeligere, ved å understreke hvor redaktøren rapporter og at hun overfor eierne representerer redaksjonen og overfor redaksjonen representerer eierne.

Det finnes mange eksempler på at styremedlemmer i ulike former har forsøkt å bruke sin posisjon direkte overfor journalister eller andre i den mediebedriften hvor de selv sitter i styret. Særlig har nok dette forekommet i lokalaviser hvor det ofte satt lokale maktpersoner i styret. Dette er altså stikk i strid med Redaktørplakaten og vil dermed også være i strid med arbeidsrettslige prinsipper. Dette er slått fast i en arbeidsrettsdom helt tilbake i 1972.

Å dele maktens glans

«Redaktøren kan delegere myndighet i samsvar med sine fullmakter.»

Det ligger i kortene at for eksempel kringkastingssjefen bare i begrenset grad kan være særlig tett på alle de ulike redaksjonene i NRK, selv om hun personlig er objektivt ansvarlig for alt mediehuset publiserer. For å holde system på hvem det er som til enhver tid, på ulike plattformer, frekvenser og kanaler, i det daglige forvalter redaktøransvaret som eierne har overlatt til kringkastingssjefen, er det derfor åpenbart nødvendig å delegere fullmakter til en rekke andre ledere på huset. Det er nettopp dette Redaktørplakatens siste punkt åpner for.

Det er imidlertid viktig å huske på at dette er ansvarlig redaktørs valg. Overfor styret er det fortsatt bare ansvarlig redaktør som svarer. Hun kan delegere sine fullmakter, men ikke sitt ansvar.

Demarkasjonslinjen

Tradisjonelt har det vært stor grad av enighet mellom medieeierne og redaktørene om hvor grensen mellom deres «jurisdiksjoner» går. Med andre ord: Hva kan eierne bestemme og hvor må de så å si holde fingrene av fatet? I utgangspunktet ser det slik ut:

Dette er imidlertid en forklaring som bygger på en ganske tradisjonell modell for en norsk papiravis. Med den utvikling vi har hatt de siste årene, både når det gjelder eierskap, organisering, nye plattformer osv., er det åpenbart at det oppstår en rekke utfordringer, og mange gråsoner.

Hva innebærer brudd på plakaten?

Det finnes – heldigvis får vi vel si – ikke noe Redaktørplakat-politi. Det er altså ikke slik at det står noen myndighetsinstanser klare til å gripe inn, dersom noen mener at eierne har overtrådt de grensene plakaten trekker opp. I praksis er det slik at plakaten – formelt – først og fremst får konsekvenser i en arbeidsrettslig ramme. At plakaten har arbeidsrettslig status er som nevnt slått fast rettslig. Dersom det kan påvises at plakaten er overtrådt, vil det dermed kunne få betydning i et juridisk oppgjør mellom redaktør og eier. Det er ikke ofte konfliktsaker mellom eier og redaktør blir satt på spissen på den måten at saken havner i retten. Men forholdet til plakaten har i mange tilfeller hatt betydning for vurderingen av hvordan konflikten skal løses, og hvilke vilkår som er lagt til grunn for redaktørens fratreden.

For det er jo til syvende og sist slik at dersom mistilliten mellom eier og redaktør har kommet så langt at man har svingt inn på den juridiske veien, så er det som regel heller ingen vei tilbake. Over tid er det vanskelig, for ikke å si umulig, for en ansvarlig redaktør å operere på vegne av eiere som ikke har tillit til at redaktøren er rett person på rett sted. De fullmakter som ligger i plakaten, er så omfattende at det forutsetter et grunnleggende tillitsforhold, selv om eierne fra tid til annen kan være uenige i de meninger som hevdes eller de redaksjonelle prioriteringer som gjøres.

De fleste eiere av norske medier er klar over og etterlever prinsippene i Redaktørplakaten. Men NR-sekretariatet får av og til henvendelser fra redaktører som er i konflikt med eierne og som opplever at de opptrer på en måte som bryter med prinsippene. Det har vært flere slike saker i fagpressen og i små lokalaviser, men det har også vært eksempler på at eierrepresentanter i større mediekonserner opptrer på en måte som er i strid med prinsippene i Redaktørplakaten.

NR tilbyr veiledning overfor medlemmene i slike spørsmål. I tillegg stiller sekretariatet ofte i møter mellom NR og styreleder og eller styret der opplæring i Redaktørplakaten blir gitt. NR har også bidratt til kursing av eierrepresentanter i samarbeid med utgiverorganisasjoner, for eksempel Fagpressen.