Opphavsrett - dette må du vite

Pernille Børset, leder juridisk avdeling, Mediebedriftenes Landsforening

Arne Jensen, seniorrådgiver, Norsk Redaktørforening

For redaktører har opphavsrett og reglene om bruk av åndsverk stor betydning. Og som for mange andre grupper står redaktørene litt i spagaten. På den ene siden forvalter man store mengder åndsverk som ansatte og andre bidragsytere har skapt, og ønsker i stor grad å skjerme disse fra andres bruk i konkurranse med bruk i egne medier. I så måte er det viktig med et sterkt opphavsrettslig vern. På den andre siden ønsker man i mange sammenhenger å gjengi fra andres verk. Ja, i noen tilfeller er det også journalistisk nødvendig.

Innledning

For å balansere det rettmessige vernet opphaveren, altså den som skaper et åndsverk, har krav på, og samfunnets behov for å gi rom for spredning av informasjon og stimulere til debatt, har lovgiver innført en rekke bestemmelser som gir anledning til enten å sitere fra offentliggjorte åndsverk, eller – i noen tilfeller – gjengi dem i sin helhet. Dette er regler som det er viktig at du som redaktør har oversikt over. I noen tilfeller fordi det kan gjelde åndsverk som du eller ditt medium har opphavsretten til og som andre ønsker å utnytte. I andre tilfeller kan det være din redaksjon som ønsker å bruke andres åndsverk i din egen journalistiske produksjon.

De muligheter og begrensninger som finnes på dette området er regulert i åndsverkloven . Loven trådte i kraft 1. juli 2018, og er i prinsippet helt ny. Den bygger imidlertid i stor grad på den forrige loven fra 1961, og rettspraksis fra før den nye loven trådte i kraft vil derfor i mange sammenhenger være relevant. Under arbeidet med den nye loven forsøkte medieorganisasjonene å få gjort endringer eller presiseringer på flere punkter, for å få tydeliggjort vektleggingen av allmenninteressen når adgangen til sitering eller gjengivelse skal vurderes. Vi mente at lovforslaget ikke reflekterte rettsutviklingen på området, særlig internasjonalt. Det fikk vi i liten grad gjennomslag for. Til gjengjeld ble det i proposisjonen til Stortinget tatt inn en generell henvisning til ytrings- og pressefriheten.Der understrekes det i punkt 2.7:

«Når det gjelder forholdet mellom ytringsfrihet og de foreslåtte regler om forbudsdom, tiltak for å hindre inngrep og straff, vil hensynet til ytringsfriheten inngå ved tolkningen av de ulike avgrensningsregler, i mange tilfeller som et sentralt moment.»

Dette vil kunne få betydning på flere punkter som er viktige for redaktørene. Vi kommer tilbake til det under de enkelte punktene.

Noen avgrensninger

Før vi går løs på de såkalte lånereglene, altså reglene som regulerer hva vi kan bruke og hva vi kan sitere av andres åndsverk, er det viktig å gjøre noen generelle avgrensninger.

Åndsverket må ha såkalt verkshøyde, det vil si at det må ha et innslag av originalitet og individualitet.

Fakta er ikke vernet. Dersom ett medium opplyser at lynet slo ned på Slottet i går, så er det et faktum som man fritt kan sitere.

Ideer er ikke vernet. Dersom ett medium har en god reportasje, så kan et annet medium lage en tilsvarende reportasje, så lenge man selv kontakter de samme kildene, tar egne bilder osv.

Offentlige dokumenter er helt unntatt fra åndsverkloven. Det vil si at lover, forskrifter, rettsavgjørelser, forslag, vedtak og utredninger fra offentlige myndigheter eller offentlige myndigheter fritt kan siteres fra. Dette fremgår av åndsverklovens § 14. I utgangspunktet gjelder bestemmelsen ikke utredninger og lignende som er bestilt av det offentlige, men utarbeidet av private, men dersom slike utgis av det offentlige, vil også disse falle inn under unntaksregelen. Vær oppmerksom på at åndsverk som ikke er skapt særskilt for bruk i offentlige dokumenter, og som det siteres fra, ikke omfattes av denne bestemmelsen.

Uavhengig av andre regler så opphører vernet at åndsverket 70 år etter utløpet av opphaverens dødsår. Det fremgår av § 11. For fotografiske bilder varer vernet 15 år etter utløpet av opphaverens dødsår.

Hvis det er et åndsverk, vernetiden ikke er ute, det ikke er unntatt fra åndsverksloven og bruken heller ikke faller inn under en låneregel, må man innhente samtykke fra rettighetshaver for å kunne gjengi verket. Som oftest innebærer det at man må finne opphavsmannen og kontakte denne. En del stoff, for eksempel på Internett, er imidlertid offentliggjort med en aksept fra rettighetshaver om at dette på visse vilkår kan gjengis av andre. For eksempel innenfor Creative Commons-lisenser. Her er det viktig å sette seg inn i de aktuelle vilkårene, bl.a. med hensyn til kreditering og merking, samt huske på at bruk i medier regnes som kommersiell bruk.

Sitatretten

Sitatretten er en av de viktigste lånereglene for mediene. Holder man seg innenfor sitatretten, behøver man verken be om samtykke eller betale for bruken. Sitatretten er en nødvendig forutsetning for meningsutveksling og formålet er – litt enkelt sagt – å sikre den alminnelige diskusjonsfrihet. Ved å gjengi relevante deler av for eksempel en avisartikkel, en uttalelse på tv, eller en scene i en film kan man gjøre rede for hva som har blitt sagt, ment eller gjort på en presis måte. Alternativet ville være å beskrive eller gjengi med egne ord eller bilder, noe som blir mer upresist, vil lettere kunne føre til misforståelser og kanskje ikke yte verket man beskriver rettferdighet.

Selv om sitatretten ikke er begrenset til kun å gjelde i samfunnsdebatten, vil formålet være et viktig tolkningsmoment. Utenfor formålsområdet vil retten til å sitere være snevrere enn der man kan begrunne siteringen med hensynet til den alminnelige diskusjonsfrihet. Dette medfører bl.a. at det er antatt at retten til bruk av sitat i reklameøyemed er begrenset.

Sitatretten er regulert i Åndsverklovens § 29 og lyder slik, i sin helhet:

«Det er tillatt å sitere fra et offentliggjort verk i samsvar med god skikk og i den utstrekning formålet betinger.»

For at et sitat skal være lovlig må følgende være oppfylt:

Det kan kun siteres fra lovlig offentliggjort verk

Tilgjengeliggjøring for allmennheten kan skje ved spredning, visning og fremføring. Dette betyr at man ikke kan sitere fra for eksempel utkast og manus, fra private brev, fra musikk eller film som ikke med opphavsmannens samtykke er gjort tilgjengelig for allmennheten.

Dersom et plateselskap eller en musiker har lagt ut sitt nye verk på sin eller plateselskapets hjemmeside eller Youtube, må det regnes som tilgjengeliggjort for allmennheten selv om det ikke er gitt ut på cd eller på annen måte for salg, fremført på en åpen konsert eller lignende. Hvis musikken derimot er lagt ut av andre, bør man sjekke om den er lovlig tilgjengeliggjort for allmennheten på annet vis. Om verket i ettertid blir trukket tilbake, har ikke betydning. Hvis noen legger ut en lite gjennomtenkt videosnutt av seg selv på nettet, vil man kunne sitere fra denne selv om vedkommende angrer seg i ettertid og fjerner videoen.

Hva skal til for at et verk skal anses som offentliggjort, det vil si «gjort tilgjengelig for allmennheten»? Det er det vanskelig å finne noe klart svar på, også i forarbeidene til den nye loven. Private middager, studiesirkler, arbeidsplasser med noen få ansatte, facebook-grupper med noen få medlemmer vil kunne falle utenfor. Men blir det et tresifret antall mennesker som har fått tilgang til verket, så vil det fort måtte anses som offentliggjort, selv om det kanskje ikke har nådd «allmennheten». På andre rettsområder er 25-30 mennesker tilstrekkelig til at noe anses for å ha være uttalt eller sagt offentlig, men det er uklart om dette er overførbart til opphavsretten.

I helt spesielle tilfeller kan man tenke seg lovlig sitat fra ikke offentliggjorte verk. For eksempel dersom noen får tilgang til et utdrag fra en ikke offentliggjort kronikk av Jonas Gahr Støre, hvor han forklarer hvorfor han vil gå av som statsminister. Unntaket må i så fall hjemles i hensynet til den alminnelige ytringsfrihet, jf. Grunnlovens § 100 eller EMK art. 10, slik det også kommer frem av lovforarbeidene (proposisjonen punkt 5.6.5):

«Etter åndsverkloven er det også et vilkår for å kunne sitere at verket det siteres fra er offentliggjort. I tilfeller der Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 10 og Grunnloven § 100 tilsier at ytringsfriheten skal ha forrang fremfor opphavsretten, legger departementet til grunn at det også vil kunne siteres fra verk som ikke er offentliggjort. Departementet anser det imidlertid ikke hensiktsmessig å lovregulere denne situasjonen særskilt, som flere aktører innen pressen har tatt til orde for. At det kan være adgang til å sitere fra et verk som ikke er offentliggjort vil særlig kunne være aktuelt der opphavsretten i realiteten misbrukes til å forhindre en informert offentlig debatt om samfunnsspørsmål av stor allmenn interesse, hvor de hensyn som ligger bak sitatregelen gjør seg tungt gjeldende.»

Sitatet må være i tråd med god skikk

«God skikk» henviser til en etisk standard – sitatet må være lojalt.

Hva som er god sitatskikk vil avhenge av sedvane og praksis på området. Det betyr imidlertid ikke at enhver praksis er i tråd med god skikk. En urimelig sedvane blir altså ikke lovlig bare fordi den er utbredt. Sitatretten er en lånerett fra opphavsmannens enerett, og man må ved vurderingen av om sitatet er i tråd med god skikk foreta en rimelig avveiing av partenes interesser.

Dette gir visse begrensninger i sitatretten, og vi tar her for oss noen av de viktigste punktene:

• Sitatet vil som oftest måtte settes i en sammenheng. Man kan tenke seg at løsrevne sitater også er tillatt, men det forutsetter at rettighetshaverens økonomiske og ideelle interesser ikke trues. Løsrevne sitat er nok ikke tillatt om man gjengir substansielle deler av et verk, eller når man gjengir et verk i sin helhet. Man skal også passe seg for å bruke så lange eller mange sitater at disse blir hovedsaken.
• Sitatet må være lojalt i forhold til opphavsmannens økonomiske interesser. I dette ligger det at sitatbruken ikke skal true opphavsmannen/rettighetshaverens økonomiske interesser, for eksempel ved å spre sitatet på en måte som går ut over salg eller bruk av originalverket. Eller ved gjentatte ganger å bruke sitat fra en eller få rettighetshavere selv om det kunne være like naturlig å bruke verk fra andre opphavsmenn.
• Sitatet må være lojalt mot det verket det siteres fra. Man kan ikke plukke ut et sitat som gir ett inntrykk av opphavsmannens mening dersom det fremgår av sammenhengen og resten av uttalelsen at han mener det motsatte. Dette stiller seg selvsagt annerledes om setningen trekkes ut som «Dagens sitat» hvor poenget nettopp kan være å vise frem rare, spissede eller morsomme utsagn. At sitatet skal være lojalt innebærer ingen skranker mot å viderebringe sitat dersom opphavsmannen angrer på formuleringen eller ikke lenger liker verket sitt.
• Sitatet må fremstå som et sitat. I tekst for eksempel ved at man setter sitatet i kursiv eller bruker innrykk, eller på annen måte markerer at dette er et sitat. I andre sammenhenger kan det være nødvendig at man gjør oppmerksom på sitatet i reportasjen.

Det kan kun siteres i det omfang som er nødvendig for å oppfylle formålet med sitatet

Dette innebærer en begrensning i forhold til hvor mye av verket som kan gjengis. I praksis vil det ofte bety at man kun kan sitere deler av et verk, men i enkelte tilfeller kan det være lovlig å sitere et helt verk. For eksempel et helt dikt som består av ett vers, så fremt de andre vilkårene for lovlig sitat er oppfylt. Det kan ikke oppstilles noen generell regel for hvor langt et lovlig sitat kan være. Det må avhenge av en konkret vurdering, hvor man bl.a. må se på hvor mye sitatet utgjør av det verk det siteres fra og hvor stor andel det utgjør av det verk sitatet inngår i. Sitatet må kunne være så langt at man får frem det som er hensikten med sitatet. For den som siteres er det ikke nødvendigvis en fordel at sitatet er så kort som mulig. Meningen og nyansene kan komme bedre frem i et litt lenger sitat. Et bredere utsnitt av verket det siteres fra, kan også være nødvendig for ikke å krenke opphavsmannens ideelle rettigheter.

I rettspraksis har man vært varsomme med å overprøve medienes vurderinger av hvor stor del av verket det er grunn til å ta med. Så fremt sitatet ellers er i henhold til god skikk, og særlig om man befinner seg innenfor sitatrettens formålsområde, bør domstolene være tilbakeholdne med å overprøve de redaksjonelle vurderingene med hensyn til hvor mye som siteres. Dette betyr selvsagt ikke at det er fritt frem, domstolene vil helt sikkert slå ned på åpenbare misbruk av sitatretten.

Det er sjelden saker om misbruk av sitatretten havner i retten. Det kan skyldes flere ting. For det første – kan vi håpe – er det sjelden at sitatretten misbrukes på en måte som er reelt sett krenkende for opphaver. En annen grunn kan nok være at det ikke er de store pengene å hente. Et sjeldent unntak skjedde i 1991. Da gikk Dagbladet til søksmål mot Se og Hør, etter at sistnevnte hadde presentert denne siden, med såkalt faksimile fra bladet:

Borgarting lagmannsrett slo fast at både bildebruken og siteringen fra teksten var lovstridig.

Om gjengivelsen av faksimilen og forholdet til Dagbladets bilde sa retten:

«Med den størrelse og trykkvalitet faksimilen hadde, må Anthonsens fotografi anses gjengitt på linje med om Se og Hør hadde gjort direkte bruk av bildet.”

Det nyttet altså ikke, og gjør det heller ikke i dag, å vise til at noe er en «faksimile». Begrepet faksimile finnes ikke i åndsverkloven og har heller ingen ulovfestet status. Dette er det viktig å merke seg. Mange redaktører, og andre aktører i bransjen, tror at så lenge man lager en faksimile, så er man på trygg grunn. Som Borgartings kjennelse understreker så er det kvaliteten på og omfanget av gjengivelsen som er poenget. Dersom faksimilen hadde vært liten og bare som en illustrasjon til saken, så kunne det kanskje latt seg forsvare.

Om siteringen fra teksten sa Borgarting:

”Skotheims artikkel er rundt 270 ord. Dette er forholdsvis kort til avisartikkel å være, men atskillig lengre enn det man vil kalle en notis - som vil være den type avistekst det særlig vil være aktuelt og legitimt å sitere i sin helhet.”

Vi nevner for øvrig at utenfor formålsområdet må sitatene være helt korte. Muligheten til å sitere i markedsføring er svært begrenset.

Bruk av kunst og fotografier

Innledning

For mediene er åndsverkslovens §§ 30, 31 og 36 sentrale låneregler. Disse gir adgang til å gjengi kunstverk og foto der kunstverket/fotografiet enten spiller en underordnet rolle i sammenhengen, der kunstverket er plassert på eller ved offentlig plass eller vei, og – ikke minst – ved omtale av såkalt dagshending. Noen av reglene gir mediene rett til å bruke verket uten rettighetshavers samtykke, men mot et vederlag. Andre regler gir rett til slik bruk uten vederlag.

På samme måte som for sitatretten er det for de fleste av disse lånereglene et krav om at verket/fotografiet må være lovlig offentliggjort dersom det skal gjengis. Et fotografi eller kunstverk anses som lovlig offentliggjort dersom det med opphavsmannens samtykke er gjort tilgjengelig for allmennheten, eller dersom han har overdratt eksemplar av dette, og dette er videresolgt eller vist for allmennheten. Det sentrale er om verket eller fotografiet har blitt spredt eller vist utenfor det private området. Reglene om kreditering vil også gjelde tilsvarende.

Lån av bilder ved omtale av dagshending

For gjengivelse ved omtale av dagshending er § 36 den sentrale bestemmelsen. Opphavsrettsjurister har sagt at denne paragrafen er skrevet av og for pressefolk. Den lyder:

«Et verk som inngår i en dagshending kan ved medias omtale av dagshendingen gjengis i samsvar med god skikk og i den utstrekning formålet betinger.

Også et offentliggjort kunstverk, offentliggjort fotografisk verk eller offentliggjort filmverk som har tilknytning til dagshendingen uten å inngå i den, kan på samme vilkår som i første ledd gjengis mot vederlag. Dette gjelder ikke verk som er skapt i ervervsvirksomhet med henblikk på gjengivelse i media.

Når et fjernsynsselskap i medhold av § 22 fjerde ledd gjengir korte utdrag fra begivenheter av stor interesse for allmennheten kan selskapet gjengi verk som inngår i utdraget.​»

Her er det flere ting som er verdt å merke seg:

I motsetning til etter tidligere lov er kravet om at verket skal være offentliggjort fjernet i bestemmelsens første ledd. Vi kan ikke se at dette er omtalt i forarbeidene, men må anta at det er et bevisst valg.

Dersom kunstverket er nyheten eller inngår i dagshendingen, for eksempel dersom et maleri blir stjålet fra Nasjonalmuseet, så kan man selvsagt gjengi et fotografi av maleriet, uten hensyn til de som har opphavsretten til maleriet (men man må selvsagt ha rett til å bruke fotografiet!).

Dersom et kunstverk eller fotografi har tilknytning til dagshendingen, uten å inngå i den, så kan for medias del gjengis, men da må man betale vederlag. Typiske eksempler: En person blir involvert i en sak av stor allmenn interesse. Din redaksjon har ikke bilder av vedkommende, men dere kan bruke for eksempel profilbildet av vedkommende fra Facebook. Et annet eksempel: Dere får informasjon om en alvorlig trafikkulykke, men har ikke bilder fra stedet. Det er har derimot en forbipasserende, som har lagt ut bilder på Instagram. Disse kan dere bruke, såfremt vedkommende ikke er profesjonell fotograf, som tar bilder for media. I begge tilfeller som nevnt må dere betale vederlag, men dere trenger ikke be om tillatelse eller være i kontakt med opphaver i forkant. Utgangspunktet for vederlaget vil være normal godtgjørelse for et bilde av lignende karakter, dersom det ble solgt til dere. Dette kalles en tvangslisens, hvilket betyr at opphaveren ikke kan motsette seg bruken, men samtidig at vedkommende har krav på honorar.

Forutsetningen for bruken av tvangslisensen nevnt i punktet over er altså at det bildet dere ønsker å bruke ikke er tatt med sikte på gjengivelse i media. Dermed kan altså ikke medier bruke denne hjemmelen overfor hverandre.

I forbindelse med tolkningen av denne tvangslisensen har det særlig vært diskutert hva som kan regnes som en dagshending, og rekkevidden for dette begrepet. Må det være noe som er helt ferskt og aktuelt? Det var noe av bakgrunnen for at medieorganisasjonene, blant annet Norsk Redaktørforening, i forbindelse med lovrevisjonen tok til orde for å erstatte «dagshending» med «allmenn interesse». Det fikk vi ikke lovgiver med på, men lovforarbeidene inneholder nå, som kjent, en generell henvisning til Den europeiske menneskerettskonvensjonen artikkel 10 og Grunnlovens § 100 som generelle tolkningsmomenter.

I en fersk sak for domstolene ble dette satt på spissen. VG hentet såkalte profilbilder av advokater og partnere i advokatfirmaet Rogstads hjemmeside, i forbindelse med en serie kritiske artikler om selskapet. Advokatfirmaet mente at VG ikke under noen omstendighet hadde anledning til å bruke bildene uten samtykke, heller ikke etter tvangslisensbestemmelsen i § 36. VG på sin side prosederte primært på at de hadde adgang til å bruke bildene med hjemmel i sitatretten i § 29, og dermed uten å måtte betale vederlag for dem.

Høyesterett sa i sin kjennelse at sitatretten ikke kunne påberopes som grunnlag for VGs bruk. Derimot kom § 36 til anvendelse. Om kravet til «dagshending» sa førstvoterende blant annet, med henvisning til en sak for den Europeiske menneskerettsdomstolen, at saken

«…taler slik jeg ser det med tyngde for at § 36 andre ledd ikke kan begrenses til kun å gjelde dekningen av nylige hendelser, som må skje så raskt at det er umulig eller upraktisk å be om samtykke før et fotografi som knytter seg til hendelsen publiseres. Også undersøkende journalistikk, som typisk går over lengre tid og hvor det er avdekking av forhold av samfunnsmessig betydning som er formålet, må etter omstendighetene kunne omfattes.»

Og videre:

«Hvor grensen for «dagshending» etter dette må trekkes, beror dermed også på hvor sterkt hensynet til informasjons- og ytringsfriheten gjør seg gjeldende. Gjelder saken spørsmål av stor allmenn interesse og betydning, veier ytringsfriheten tungt.»

Kjennelsen er et eksempel på hvordan den generelle henvisningen til ytringsfriheten i lovforarbeidene kan slå ut i praksis.

Hvor verket utgjør bakgrunnen eller spiller en underordnet rolle

I lovens § 30 heter det:

«Et offentliggjort verk kan medtas i verk eller annet materiale der det utgjør en del av bakgrunnen eller på tilsvarende måte spiller en tilfeldig eller underordnet rolle i sammenhengen.»

For medienes del er dette en praktisk viktig avgrensning. Bestemmelsen er en videreføring av tilsvarende paragraf i den gamle loven, og lovgiver forklarer hensynet bak begrensningen i opphavers rettigheter slik:

«Bestemmelsen tillater at et verk medtas i et verk eller annet materiale der dette utgjør en del av bakgrunnen eller på tilsvarende måte spiller en tilfeldig eller underordnet rolle i sammenhengen. I slike tilfeller vil det ofte være upraktisk og uhensiktsmessig å innhente samtykke, og adgangen til gjengivelse vil heller ikke gripe inn i opphaverens berettigede interesser.»

Bestemmelsen har altså en praktisk begrunnelse. Den kan ikke brukes for å «krydre» en reportasje. Ved et statsrådskifte vil det for eksempel være greit å gjengi bilde av den nye statsråden på kontoret selv om det henger kunst på veggen bak skrivebordet hennes. Men det er ikke anledning til å stille opp statsråden foran et maleri for å få en fin bakgrunn og et spennende fotografi. Den er heller ikke ment som hjemmel for å diskutere eller kritisere det som gjengis av kunstverk i reportasjen. Da vil det være andre hjemler som må benyttes, primært den alminnelige sitatretten.

Verk plassert i det offentlige rom

Åndsverklovens § 31 sier at

«Et verk kan avbildes når det varig er plassert på eller ved offentlig plass eller vei eller tilsvarende offentlig tilgjengelig sted. Dette gjelder likevel ikke når verket klart er hovedmotivet, og gjengivelsen brukes ervervsmessig

Byggverk kan fritt avbildes.»

Med offentlig plass eller ferdselsvei menes uteområder som er tilgjengelige for offentligheten, for eksempel i parker, torg og lignende. Kunstverk i offentlige bygg som rådhus og kirker faller utenfor. Bruk i medier vil i de fleste tilfeller anses som «ervervsmessig utnyttelse». Spørsmålet blir da om verket klart er hovedmotivet eller ei. Det er ikke nok at det er et av flere hovedmotiv. Det må helt klart være hovedmotivet. I motsetning til bruk etter § 30 kan man i dette tilfellet gjerne «pynte» et fotografi ved for eksempel å stille opp et intervjuobjekt ved en statue eller lignende, så lenge det fremgår av billedtekst eller omtalen for øvrig at det er personen som er viktigst i motivet.

Byggverk kan fritt gjengis også dersom det klart er hovedmotivet. Med byggverk menes både bygninger, gaterom, bygningsdetaljer, broer osv.

Offentlige dokumenter, forhandlinger og debatt

Som nevnt i innledningen er visse offentlige dokumenter unntatt fra åndsverksloven. I tillegg til denne har vi også visse andre regler om gjengivelse av offentlig informasjon i åndsverksloven.

Offentlige forhandlinger

I åndsverklovens § 32 heter det:

«Enhver kan uten samtykke av opphaver gjøre tilgjengelig for allmennheten forhandlinger i offentlige forsamlinger, styrer, råd og lignende, i møter av valgte offentlige myndigheter, i rettssaker og på åpne møter som holdes for å behandle allmenne spørsmål, med de begrensningene som følger av § 34. En opphaver har likevel enerett til å utgi samlinger av sine egne innlegg.»

Dette er verk som ikke er unntatt åndsverksloven, men hvor det er låneregler som gir adgang til å tilgjengeliggjøre slike verk uten samtykke og uten å måtte betale vederlag. At disse verkene i utgangspunktet er vernet innebærer at opphavsmannen har sine ideelle rettigheter (retten til å bli navngitt i tråd med god skikk, og vernet mot gjengivelse som krenker opphavsmannen eller verket) i behold, samt at det må opplyses om kilden i tråd med god skikk.

«Forhandlinger» etter § 32 må tolkes utvidende og betyr ikke bare forhandlinger i tradisjonell betydning, men også drøftelser og andre typer møter i styrer, råd og åpne debattmøter om allmenne spørsmål. Videre gjelder det ikke bare muntlige forhandlinger, men også skriftlige uttalelser og innlegg. Rene foredrag vil falle utenfor. Dersom det for eksempel inviteres til et åpent møte hvor en eller flere skal foredra om et tema, vil disse ikke kunne gjengis med hjemmel i § 32. En innledning til en debatt vil derimot regnes som en del av forhandlingene. For at et åpent møte om allmenne spørsmål skal falle inn under bestemmelsen må det være adgang til debatt for de tilstedeværende. Det er altså ikke nok at møtet i seg selv er åpent, også diskusjonen må være åpen for allmennheten. Grensen for hva som faller inn under § 32 eller ikke kan være vanskelig å trekke, og vil bero på en vurdering av hensynet til opphavsmannens interesser på den ene siden og allmennhetens behov for orientering på den andre.

§ 35 gir adgang til å gjengi ordskifteprogram som kringkastes og hvor allmenne spørsmål drøftes. Aviser, nettaviser, blogger og andre kan altså fritt gjengi fra diskusjons- og debattprogram i radio og TV så fremt det er allmenne spørsmål som drøftes. Gjengivelsen må skje i tråd med god skikk og i den utstrekning formålet betinger.

Dokumentinnsyn etter offentleglova mm

Nå er vi inne på en del av åndsverkloven som er litt komplisert å se sammenhengen i. Men la oss forsøke å gjøre det begripelig:

Åndsverkloven legger ingen begrensninger på retten til dokumentinnsyn etter offentleglova, forvaltningsloven eller annen lovgivning. Det fremgår klart av lovens

§ 33. Dersom en kommune eller et annet offentlig organ sier at dere ikke kan få innsyn i et dokument, fordi det er beskyttet av opphavsrett, så tar de altså feil. NB! Vi har tidligere redegjort for at offentlige dokumenter i utgangspunktet ikke har noe opphavsrettslig vern. Det vi nå snakker om er dokumenter som har kommet inn til forvaltningen fra andre instanser eller enkeltpersoner.

Selv om vi har rett til innsyn, så betyr ikke det at vi kan bruke de samme dokumentene som vi vil. Rett til innsyn betyr ikke rett til offentliggjøring. I § 34, første ledd, slås det fast – om enn litt kronglete – at det ikke er fritt frem:

«Dokumenter som er påberopt som bevis eller som sakkyndig uttalelse eller lignende i forhandlinger som nevnt i § 32, og dokumenter som det er gitt innsyn i som nevnt i § 33, kan ikke brukes i strid med denne loven.» (vår uth.)

Men så kommer paragrafens andre ledd oss til hjelp, og slår fast at

«Det kan likevel siteres fra slike dokumenter i samsvar med god skikk og i den utstrekning det er nødvendig for omtale av forhandlingene eller av sak dokumentet er av betydning for, selv om verket ikke har vært offentliggjort.» (vår uth.)

Dersom et dokument har betydning for en sak som behandles i forvaltningen, eller i politiske organer, så kan man altså gjengi eller sitere fra dette. Typisk vil det gjelde arkitekttegninger til nye planlagte bygg i det offentlige rom, fotografier eller annen dokumentasjon fra for eksempel inspeksjoner fra offentlige tilsynsmyndigheter, eller fotografier eller annen dokumentasjon som privatpersoner har sendt, for eksempel av forsøpling, ulovlige byggearbeider osv. Legg merke til at det ikke er et krav av verket er offentliggjort. Legg ikke minst merke til at det skal siteres i samsvar med god skikk – det vil blant annet si kreditering, for eksempel ved gjengivelse av arkitekttegninger.

Lenking og embedding

De siste årene har spørsmål knyttet til lenking og embedding i forbindelse med digital publisering blitt stadig mer aktuelle. Kan man fritt lenke til materiale andre har publisert? Og kan man embedde andres bilder (levende og stillbilder) i eget redaksjonelt ”miljø”?

Det første spørsmålet er besvart gjennom blant annet den såkalte Svensson-dommen av 13. februar 2014 fra EU-domstolen. Flere journalister i Gøteborgs-Posten gikk til søksmål mot nyhetstjenesten Retriever og hevdet at det ikke var anledning til fritt å lenke til artikler som opprinnelig var publisert på Gøteborgs-Posten hjemmesider. I forbindelse med ankesaken for svenske domstoler, innhentet den svenske lagmannsretten en såkalt prejudisiell vurdering fra EU-domstolen. Domstolen slo fast at det å lenke til et lovlig publisert materiale som ikke var gjenstand for tekniske skranker (typisk betalingsløsninger) ikke var å betrakte som tilgjengeliggjøring for et nytt publikum, og dermed heller ikke ulovlig.

Når det gjelder embedding (innholdet man lenker til ”hentes” til det nettstedet man lenker fra) har også EU-domstolen kommet med en viktig avklaring. I den såkalte Best Water-saken fra 21. oktober 2014 slo domstolen fast at en konkurrent av det tyske selskapet Best Water GmbH fritt kunne embedde (i praksis strømme) en reklamefilm fra Best Water som også var lagt ut på Youtube. Filmen var altså ikke lastet ned, men ble spilt av fra Youtube i en ramme på hjemmesiden til Best Waters konkurrent. EU-domstolen fulgte resonnementet fra Svensson-dommen og konkluderte med at embeddingen ikke innebar en ny tilgjengeliggjøring. Domstolen tok imidlertid ikke stilling til Best Waters anførsel om at videoen var lastet opp på Youtube uten deres samtykke. Det er derfor fortsatt noe uklart hvorvidt materiale som det lenkes eller embeddes til må ha blitt gjort tilgjengelig med rettighetshaverens samtykke.

Det siste spørsmålet ble imidlertid behandlet i den såkalte Playboy-dommen i EU-domstolen (GSV Media mot Playboy – sak nr C-160/15). Saken startet med at noen lekket nakenbilder av den nederlandske kjendisen Britt Dekker i forkant av en planlagt publisering i Playboy. Sladdernettstedet GeenStijl skal ha fått tak i lenken til bildefilene og delt denne under overskriften «Fucking leaked! Pictures of [Dekker] naked».

I utgangspunktet kreves det positiv kunnskap om at innhold er publisert ulovlig dersom en privatperson som lenker til dette innholdet skal bli holdt ansvarlig. Dersom lenkingen har et kommersielt formål, som for eksempel ved bruk i mediene, vil det imidlertid legges til grunn en større aktsomhetsplikt. I slike tilfeller forventes det at den som lenker foretar visse undersøkelser om materialet det lenkes til er lagt ut med rettighetshavers samtykke. I praksis vil selvsagt det å sjekke hvem som har lagt ut stoffet gi en pekepinn. Er det NRK som har lagt ut et klipp fra en tv-serie vil man kunne legge til grunn at dette har skjedd med rettighetshavernes samtykke. Dersom det samme klippet er lagt ut av en privatperson er det grunn til å sjekke nærmere. Hvor langt undersøkelsesplikten går er imidlertid ikke avklart.

Det er uansett viktig å huske på at embedding kan være i strid med markedsføringsloven, for eksempel bestemmelsen om «god forretningsskikk» (§ 25).

Oppsummert

• Åndsverk kan gjengis fritt etter 70 år fra opphaverens død. For fotografiske bilder mer enn 15 år siden fotografens død samt mer enn 50 år siden bildet ble laget.
• Offentlige dokumenter er unntatt fra åndsverksloven
• Det kan ellers kun siteres fra offentliggjort verk
• Sitatet må være i tråd med god skikk
• Sitatet må ikke gå lenger enn det formålet betinger
• Opphavsmann og kilde skal oppgis
• Offentliggjorte kunstverk og fotografi kan gjengis helt eller delvis i tilknytning til omtale av dagshendinger
• Offentlige forhandlinger og åpne debatter kan fritt gjengis
• Opphavsretten legger ingen begrensninger på innsynsretten etter offentlighetsloven
• Lenking til og embedding av lovlig utlagt materiale på nett er i utgangspunktet tillatt