Lovvernet om redaktørrollen

Arne Jensen, seniorrådgiver i Norsk Redaktørforening

I den forrige utgaven av Redaktørhåndboken skrev tidligere generalsekretær i Norsk Redaktørforening følgende om oppspillet til medieansvarsloven:

«Tanken om Redaktørloven, som mange allerede kaller den, ble født i det såkalte Medieeierskapsutvalget som ble oppnevnt i statsråd i oktober 1993. Innstillingen (NOU 1995:3) ble avgitt i februar 1995, og den inneholdt blant annet en enstemmig anbefaling om å lovfeste prinsippet i Redaktørplakaten. Det tok sin tid, blant annet på grunn av en nedfrysing i nesten tre år fra 1998, fordi Justisdepartementets lovavdeling mente at lovfesting ville være i strid med daværende §100 i Grunnloven.»

Etter at Ytringsfrihetskommisjonen løste den floken med sitt grunnlovsforslag og Stortinget fikk ny paragraf 100 på plass ved sine vedtak 30.9.2004 og 2.2.2006, kunne Stortinget i 2008 enstemmig vedta det som ble forløperen til medieansvarsloven, nemlig Lov om redaksjonell fridom i media. Denne meget korte loven slo fast kjernen i Redaktørplakaten; at eier/utgiver ikke kan overstyre redaktøren i redaksjonelle spørsmål. Både i medieorganisasjonene og blant mediepolitikere var det imidlertid interesse for å gå et skritt videre, og samle reglene om både redaktørens frihet og redaktørens ansvar i én lov. Dette til tross for at flertallet i det såkalte Medieansvarsutvalget i sin utredning NOU 2011:12 ikke anbefalte en egen medieansvarslov, men i stedet foreslo å avvikle det særlige redaktøransvaret. Det siste ble raskt avvist av ledende kulturpolitikere, og deretter havnet utredningen i en skuff – et par år.

På Norsk Redaktørforenings høstmøte 5. november 2013 annonserte imidlertid daværende kulturminister Torhild Widvey at en modernisering av medieansvarslovgivningen ville få «høy prioritet» i tiden som kom. Det ble særlig begrunnet med at ansvarsreglene, som den gang var plassert i straffeloven, ikke omfattet digitale plattformer. Selv ikke den nye straffeloven, som ble vedtatt i 2009, tok høyde for dette. Ennå skulle det imidlertid gå fire år før Kulturdepartementet inviterte til møter med medieorganisasjonene for å diskutere ulike spørsmål knyttet til en kommende og samlet medieansvarslov. I mai 2018 ble et lovforslag sendt på høring. Der fikk NR gjennomslag for flere viktige punkter, ikke minst med hensyn til ansvar for brukergenerert innhold – noe vi kommer tilbake til. Etter en høringsrunde hvor vi fikk gehør for ytterligere en håndfull innspill, ble loven vedtatt 29. mai 2020 og trådte altså i kraft en måned senere.

Hvorfor er loven viktig?

En samlet medieansvarslov var og er viktig av flere grunner. Blant de viktigste tingene loven gjør er disse:

• Tydeliggjør de redaktørstyrte mediene og deres betydning.
• Samler og strukturerer ansvarsbestemmelser.
• Tydeliggjør redaktøransvaret – innad og utad.
• Gjør det enklere for de som måtte mene seg krenket.
• Avgrenser ansvaret for brukergenerert innhold.

Lovens formålsparagraf setter tonen og angir retningen:

«Loven skal legge til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale gjennom å sikre redaksjonell uavhengighet og etablere klare ansvarsforhold for innhold som blir publisert i redaktørstyrte journalistiske medier.»

Det er verdt å merke seg at begrepene «redaktørstyrte medier» og «redaktørstyrte journalistiske medier» har blitt stadig hyppigere brukt i det offentlige ordskiftet etter at loven trådte i kraft. På et tidspunkt da bloggere og andre nettaktører inntok offentligheten, var det mange som hevdet at de tradisjonelle redaktørene nærmest ville bli overflødige. Det skjedde ikke. Ikke så lenge etter bloggernes innmarsj og lanseringen av kommentarfeltene, kom de første ropene på redigering og redaktører. Nå er de fleste som deltar i debatter om medier og journalistikk nøye på å skille mellom redaktørstyrte medier og de som ikke er det.

Hvem omfattes av loven?

I lovens paragraf 2 beskrives de som omfattes av loven:

«Loven gjelder for medier som driver regelmessig journalistisk produksjon og publisering av nyheter, aktualitetsstoff, samfunnsdebatt eller annet innhold av allmenn interesse.

Loven gjelder ikke for medier som har markedsføring som hovedformål.»

I forbindelse med arbeidet med forløperen til medieansvarsloven, nemlig lov om redaksjonell fridom i media, gikk medieorganisasjonene flere runder med Kulturdepartementet om lovens virkeområde. Bakgrunnen var at organisasjonene mente departementet hadde definert virkeområdet for snevert. Blant annet ville store deler av fagpressen og ukepressen falle utenfor. Det mente medieorganisasjonene ville være svært uheldig, noe departement også lyttet til. I medieansvarsloven er dette videreført. I stortingsproposisjonen (Prp 31 L 2019-2020 ) heter det blant annet at

«Med «allmenn interesse» menes at innholdet har samfunnsmessig betydning, det vil si at det er av en karakter som gjør at borgerne blir informert om det samfunnet vi lever i. I dette ligger også at mediet driver en type journalistisk produksjon som er egnet til å nå ut til allmennheten. Mediet må derfor ha en grad av profesjonalitet og drive virksomhet på et nivå som gjør dette mulig. Private blogger vil som hovedregel ikke være omfattet, selv om det kan tenkes situasjoner hvor en blogg drives på et nivå som grenser mot profesjonell medievirksomhet. Samtidig er det ikke noe krav at mediet er ment å nå hele allmennheten. Også medier som er rettet inn mot et bestemt tema eller en bestemt bransje kan ha allmenn interesse. Medier rettet mot medlemmer av en bestemt organisasjon eller forening er omfattet så lenge de har et nedslagsfelt utover medlemsmassen og en ambisjon om å være premissleverandør og deltaker i samfunnsdebatten på sitt felt. Fagpressen vil derfor som utgangspunkt være omfattet av loven. På den annen side vil foreningsmedier rettet mot en mer eller mindre lukket sfære ikke være omfattet av loven. Det er ikke noe vilkår at alt innholdet i mediet har allmenn interesse. Ukepresse med en større andel underholdningspreget stoff vil også kunne være omfattet. Om medier ligger bak en betalingsmur eller ikke, har ingen betydning.»

Dermed er det utvilsomt at både fag- og ukepresse er omfattet. Det som derimot er slått fast er kravene til profesjonalitet: «Med «journalistisk produksjon og publisering» menes en prosess der nyheter, aktualiteter og annen informasjon innhentes og bearbeides før det formidles til et publikum. Arbeidet skjer etter journalistfaglige metoder og er basert på presseetiske prinsipper.»

Presseorganisasjonene har ønsket at loven skal gjelde også for nyhetsbyråer og produksjonsselskaper, som jo i mange tilfeller er fullverdige medlemmer av organisasjonene og tilknyttet den presseetiske selvdømmeordningen. Det har vi ikke fått gjennomslag for. Medier må drive både med produksjon og publisering for å omfattes av loven. Avgrensningen fremgår helt eksplisitt av forarbeidene, Prp 31 L:

«Loven gjelder heller ikke for nyhetsbyråer, produksjonsselskaper og innholdsleverandører.»

Dette betyr at for eksempel NTB faller utenfor lovens virkeområde, noe vi har ment og mener er svært uheldig. Flere organisasjoner meldte da også dette inn til familie- og kulturkomiteen under den muntlige høringsrunden på Stortinget. Dette avspeilet seg i komiteens innstilling (Innst. 249 L – 2019-2020 ), hvor en enstemmig komité fremmet følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede om medieansvarslovens virkeområde kan utvides til å omfatte nyhetsbyråer som leverer kvalitetskontrollert innhold, og hvordan dette kan gjøres uten å motvirke målet om å sikre et klart ansvarspunkt i mediene, og komme tilbake til Stortinget med sak på egnet vis innen vårsesjonen 2021.»

Det gjorde regjeringen, i form av en kort utredning i melding til Stortinget, i forbindelse med den årlige oppfølgingen av ulike anmodningsvedtak. I Meld St 4 (2021-2022) heter det at

«Det bør kreves tungtveiende grunner for å skjerpe det rettslige ansvaret slik at en person kan straffes eller holdes erstatningsansvarlig for innhold som hun eller han ikke har hatt kunnskap om. Regjeringen legger til grunn at det ikke foreligger tilstrekkelig tungtveiende grunner for å innføre slike regler for nyhetsbyråer.»

Kontroll- og konstitusjonskomiteen (som behandler meldinger om oppfølging av anmodningsvedtak) hadde ikke merknader til saken. Og der står den nå.

Hva sier loven om friheten?

Redaktørens frie stilling er formulert i lovens paragraf 7:

«Redaktøren skal innenfor rammen av mediets grunnsyn og formål lede den redaksjonelle virksomheten og ta avgjørelser i redaksjonelle spørsmål.

Utgiver, eier eller øvrig selskapsledelse kan ikke instruere eller overprøve redaktøren i redaksjonelle spørsmål, og kan heller ikke kreve å få gjøre seg kjent med skrift, tekst eller bilde, eller høre eller se programmateriale, før det blir gjort allment tilgjengelig.

Bestemmelsene i første og andre ledd kan ikke fravikes gjennom avtale eller annet rettsgrunnlag til ugunst for redaktøren.»

Dette var langt på vei en kodifisering av kjernepunktet i den dagjeldende versjonen av Redaktørplakaten. Den gang het det i plakaten:

«En redaktør forutsettes å dele sitt mediums grunnsyn og formåls­bestemmelser. Men innenfor denne rammen skal redaktøren ha en fri og uavhengig ledelse av redaksjonen og full frihet til å forme mediets meninger, selv om de i enkelte spørsmål ikke deles av utgiveren eller styret.»

I forbindelse med revisjonen av plakaten i 2019 ble dette endret og utvidet til:

«Redaktøren må forplikte seg på eiers utgivergrunnlag og arbeide i tråd med mediets grunnsyn og formålsbestemmelser. Innenfor denne rammen skal redaktøren ha en fri og uavhengig ledelse av redaksjonen og full frihet til å utforme og beslutte mediets innhold og meninger.»

Endringen i 2019 var ikke ment å innebære noen endring i «rettstilstanden», men mer som en språklig modernisering av hvordan «grunnsyn og formålsbestemmelser» hadde blitt tolket de siste årene.

I forarbeidene er denne smule utvidede tolkning av «grunnsyn og formålsbestemmelser» forklart slik (Prp 31 L, spesialmerknaden til paragraf 7):

«Bestemmelsen presiserer at redaktørens uavhengighet gjelder innenfor rammen av det konkrete mediets «grunnsyn og formål». Presiseringen sikrer eieren en overordnet kontroll med det ideologiske grunnlaget for mediet. Eier/utgiver kan dermed bestemme hovedlinjene i utgivelsene for eksempel gjennom mediets formålsparagraf og definerte grunnkonsept, men kan ikke instruere om det redaksjonelle innholdet i mediet fra dag til dag. Der eierne har staket ut et slikt overordnet grunnlag for mediets virksomhet, vil redaktørens kompetanse være begrenset av dette.»

Redaktøren må strengt tatt ikke nødvendigvis identifisere seg med verken «grunnsyn» eller det redaksjonelle konseptet, men hun må opptre lojalt i forhold til det. Dersom det blir vanskelig, så må hun fratre.

Når loven snakker om «redaksjonelle spørsmål», så gjelder det mer enn det som er knyttet direkte til publisering og journalistiske prioriteringer. Første ledd i paragraf 7 viderefører første ledd i paragraf 4 i lov om redaksjonell fridom i media. I Prp 31 L er det slått fast at «redaksjonelle spørsmål» også omfatter «…avgjørelser knyttet til journalistiske arbeidsmetoder, om upublisert materiale skal overlates til politi osv. Ettersom bestemmelsen innebærer en lovfesting av prinsippet i Redaktørplakaten, vil denne ellers være retningsgivende for hva som skal anses som redaksjonelle spørsmål.»

I forarbeidene til mediefridomslovens paragraf 4 første ledd het det dessuten:

«Første leddet slår fast det viktigaste materielle innhaldet i lova, nemleg at det er redaktøren som leier den redaksjonelle verksemda og som fattar avgjerder i redaksjonelle spørsmål. Redaktøren står for den daglege leiinga og drifta av redaksjonen – inkludert organisering, administrasjon, tilsetting av redaksjonelle medarbeidarar og disponering av det budsjettet som er avsett til redaksjonen.»

Dette illustrerer at redaktørens myndighetsområde er ganske vidt.

Samtidig er det viktig å huske på at loven i seg selv ikke gir redaktøren vern mot inngrep fra andre enn eier/utgiver. Inngrep fra offentlige myndigheter reguleres ikke i medieansvarsloven. Da er det de generelle bestemmelsene om ytringsfrihet og forbud mot sensur i Grunnlovens § 100 som slår inn.

Det er interessant å merke seg at paragrafen slår fast at det ikke kan inngås avtaler som avviker fra bestemmelsen til ugunst for redaktøren. Det vil si at et medium som oppfyller kriteriene i loven er forpliktet til å ha en redaktør, jfr lovens paragraf 4, og denne redaktøren kan formelt ikke instrueres av eier/utgiver.

Loven inneholder ingen sanksjoner for den eier/utgiver som måtte finne på å bryte den. Det har heller ikke vært noe ønske fra for eksempel Norsk Redaktørforenings side om at sanksjonsbestemmelser skulle tas inn i loven. Hele konstruksjonen som redaktørinstituttet, Redaktørplakaten og den redaksjonelle uavhengighet hviler på, er et tillitsforhold. Dersom dette tillitsforholdet brytes, for eksempel ved at eier/utgiver griper inn i redaktørens beslutninger, så må det håndteres på andre måter enn via formelle sanksjoner. Derfor har dette kringvernet av redaktørrollen og den redaksjonelle uavhengighet først og fremst formell betydning i arbeidsrettslig sammenheng – når en konflikt mellom redaktør og eier/utgiver får arbeidsrettslige konsekvenser. Samtidig er det – etter mitt syn – åpenbart at loven har hatt og har en sterk symboleffekt og at den virker oppdragende på mange utgivere.

Hva sier loven om ansvaret?

«Det finnes ikke gratis lunsjer», heller ikke i medieverdenen. Motsatsen til den friheten som etableres i medieansvarslovens paragraf 7, hvor eierne fratas en del av den styringsretten man ellers normalt har, den kvitteres ut blant annet gjennom bestemmelser om det særlige redaktøransvaret. Lovbestemmelsene i medieansvarslovens paragraf 8 og 9 er ganske parallelle til formuleringene i Redaktørplakaten og Vær Varsom-plakaten, men de er selvsagt mer presise og mer juridisk innrettet. Der plakatene slår fast prinsippene, må lovverket slå fast hvordan ansvaret skal forstås for å kunne pålegge redaktøren straffe- eller erstatningsansvar.

Men før vi kommer til redaktørens ansvar, så har lovgiverne, i lovens paragraf 8, understreket det som er utgangspunktet:

«Den som ytrer seg eller medvirker til publisering av en ytring, er straffe- og erstatningsrettslig ansvarlig for innholdet etter lovgivningens alminnelige regler.»

Dette er det alminnelige subjektive straffe- og sivilrettslige prinsippet om ansvar: Den som utfører en handling, eller medvirker til den, må være forberedt på å påta seg ansvaret for den. Det innebærer at for eksempel et intervjuobjekt eller en kommentator i en avis, eller en journalist som fremmer en anklage mot noe, kan risikere straffe- og erstatningsansvar, dersom det som ytres viser seg å være lovstridig.

Norsk Redaktørforening hadde ikke innvendinger mot dette punktet i lovforslaget isolert sett. Samtidig fremmet vi – og flere andre medieorganisasjoner – forslag om innføring av et såkalt eneansvar for redaktøren. Det vil si at ingen andre enn ansvarlig redaktør skal kunne pålegges et personlig ansvar for det som publiseres i et medium som omfattes av loven; ikke intervjuobjekter og kilder og heller ikke journalister. NR mente, og mener, at det ville gi et konsistent system, med sammenheng mellom eksklusiv beslutningsmyndighet og ansvar. Et slikt system har man i Sverige, men de norske lovgiverne ville ikke være med på det.

Departementet foretar en ganske grundig vurdering av dette i Prp L 31, men konkluderer:

«På samme måte som i andre virksomheter vil beslutningsmyndigheten som ligger til ledelsen bli delegert i større eller mindre grad. Selv om den redaksjonelle beslutningsmyndigheten i utgangspunktet ligger hos redaktøren, vil slike beslutninger i stor grad også bli tatt av andre. Departementet kan derfor ikke se at hensynet til symmetri mellom fullmakter og ansvar er noe tungtveiende argument for å gi redaktøren et eneansvar for publisert innhold.»

Det strafferettslige ansvaret etter loven er formulert i paragraf 9:

«Redaktøren er strafferettslig ansvarlig for publisering av redaksjonelt innhold og markedsføring dersom det ville pådratt redaktøren straffansvar etter noen annen lovbestemmelse om han eller hun hadde kjent til innholdet.

Dersom redaktøren godtgjør at han eller hun ikke kan lastes for manglende kontroll med innholdet eller ledelse av redaksjonen, kan redaktøren ikke holdes ansvarlig etter første ledd.»

Tilsvarende for det sivilrettslige (erstatningsrettslige) ansvaret finner vi i paragraf 10:

«Redaktøren er erstatningsansvarlig for publisering av redaksjonelt innhold og markedsføring etter skadeserstatningsloven §§ 3-6  og 3-6 a , som om han eller hun hadde kjent til innholdet.

Dette gjelder likevel ikke dersom redaktøren godtgjør at han eller hun ikke kan lastes for manglende kontroll med innholdet eller ledelse av redaksjonen.»

Det disse to paragrafene gjør er å etablere et personlig, objektivt ansvar for ansvarlig redaktør. Redaktørens ansvar er det samme som om han eller hun hadde kjent til innholdet, og dermed ville blitt ansvarlige etter de alminnelige reglene i paragraf 8, selv om redaktøren ikke kjent til hva som ville bli publisert. Det er ganske unikt og det finnes knapt andre eksempler i norsk lovgivning på denne typen personlig, objektivt ansvar.

Denne paragrafen er i praksis en videreføring av paragraf 249 i straffeloven, med en viktig endring: Den er gjort teknologinøytral. Det vil si at i motsetning til den loven som trådte i kraft så sent som i oktober 2015 (!) så er ikke medieansvarslovens bestemmelse om redaktøransvar begrenset til publisering i «trykt skrift og kringkasting».

Et annet sentralt poeng å merke seg er at ansvaret er presisert til å gjelde både «redaksjonelt innhold og markedsføring». I departementets høringsnotat var ansvaret begrenset til redaksjonelt innhold, særlig med henvisning til at redaktøren rent praktisk i mange sammenhenger vil ha vanskelig for å kunne bedrive kontroll med annonsene. Fra medieorganisasjonene ble det protestert mot dette. Hovedbegrunnelsen for det var at dersom man fratok redaktøren ansvaret for annonser og markedsføring i mediet, så ville redaktøren heller ikke lenger ha myndighet til å stanse annonser som han eller hun måtte mene bryter med loven eller etikken. Hele spørsmålet om såkalte tekstlike annonser og annonser som kunne utfordre det redaksjonelle ville være i hendene på de som driver med annonser. Etter en høringsrunde med klare og prinsipielle innspill fra særlig medieorganisasjonene, gikk departementet tilbake på dette og inkluderte markedsføring i redaktørens ansvarsområde.

I ulike sammenhenger blir det vi her kaller det objektive redaktøransvaret også omtalt som et «kontrollansvar». Det er fordi andre ledd i paragrafen vil frita redaktøren for ansvar, dersom han eller hun har sørget for tilstrekkelig kontroll eller rutiner og retningslinjer i redaksjonen. Dette finnes det konkrete eksempler på. Dersom for eksempel en desk- eller frontsjef identifiserer en mistenkt/siktet, i strid med det som er skriftlige retningslinjer eller klare, innarbeidede prinsipper i redaksjonen, så kan det tenkes at ansvarlig redaktør går fri, med mindre redaktøren var oppmerksom på hva som var i ferd med å bli besluttet.

Hva sier loven om ansvar for brukergenerert innhold?

Den kanskje heftigste diskusjonen om utformingen av medieansvarsloven – i det minste mellom medieorganisasjonene – gjaldt reguleringen av ansvaret for brukergenerert innhold.

Norsk Journalistlag og Fagpressen ønsket å lovfeste det objektive redaktøransvaret også for brukergenerert innhold og pålegge en tvungen moderering av innholdet, mye likt det NJ fremmet overfor det såkalte Medieansvarsutvalget. Norsk Redaktørforening, Mediebedriftenes Landsforening og Landslaget for lokalaviser ønsket på sin side en tydeligere avgrensning av redaktørens objektive ansvar for brukergenerert innhold, og at først skulle tre inn ved redaktørens kunnskap. Når begge leirer var fornøyde med sluttresultatet så kan det indikere at departementet har gjort en god jobb. Det departementet mente skulle være en kodifisering av det som da var rettstilstanden, og verken innebære en innsnevring eller utvidelse av redaktørens ansvar, fikk denne utformingen i lovens paragraf 13:

«Redaktøren, eller den som handler på vegne av redaktøren, kan bare straffes for ulovlig brukergenerert innhold i mediet dersom han eller hun har utvist forsett. For å holdes erstatningsansvarlig, må han eller hun ha utvist grov uaktsomhet.

Redaktøren, eller den som handler på vegne av redaktøren, kan ikke holdes ansvarlig etter første ledd dersom han eller hun uten ugrunnet opphold etter at vilkårene for ansvar forelå, treffer nødvendige tiltak for å fjerne eller sperre tilgangen til den ulovlige ytringen.»

For å kunne bli holdt strafferettslig ansvarlig for brukergenerert innhold må altså redaktøren ha utvist forsett, hvilket er et svært strengt rettslig krav. Det må i praksis ha vært redaktørens hensikt å publisere noe som skulle utløse publisering av ulovlig brukergenerert innhold. Det kan man selvsagt tenke seg, men det skal i det minste mye til. Strafferettslig ansvar vil i første omgang gjelde krenkelser av privatlivets fred, trusler eller hatefulle ytringer.

I Prp 31 L er dette forklart slik i den såkalte spesialmerknaden til paragraf 13:

«Forsett vil normalt forutsette at redaktøren eller den som handler på vegne av redaktøren har fått kunnskap om den ulovlige ytringen, men likevel unnlater å foreta seg noe for å fjerne eller blokkere den. Det kan likevel tenkes at forsett vil kunne foreligge i andre tilfeller, for eksempel dersom hensikten med å publisere et visst redaksjonelt innhold er å framkalle ulovlige ytringer fra brukerne. Det samme vil i prinsippet være tilfellet dersom redaktøren eller den som handlet på vegne av vedkommende regnet et slikt utfall som sikkert eller mest sannsynlig, jf. straffeloven § 22 bokstav b. Det følger av den alminnelige rettsstridsreservasjonen at redaktøren eller medarbeideren må ha en faktisk mulighet til å handle for å komme i straffansvar. Det må derfor innrømmes en viss tid fra kunnskap må sies å foreligge til handlingsplikten inntreffer.»

For å bli holdt erstatningsrettslig ansvarlig er det kravet at redaktøren må ha utvist grov uaktsomhet. Det er et noe mildere krav, men fortsatt meget strengt. Dette vil primært ramme injurier, som er sivilrettslig regulert, men også erstatningssøksmål som bygger på brudd på straffelovens regler om vern av privatlivet.

Dette er forklart slik i Prp 31 L:

«Grov uaktsomhet kan i visse situasjoner inntre før redaktøren får konkret kunnskap om det ulovlige innholdet. Det kan for eksempel tenkes at redaktøren, basert på erfaring om hvilken type redaksjonelt stoff som genererer hatefulle kommentarer etc., kan sies å ha opptrådt grovt uaktsomt dersom han ikke sørger for rutiner og kontroll som gjør at ytringen fjernes mer eller mindre umiddelbart etter publisering. I slike tilfeller vil fristen for å handle for å unngå ansvar begynne å løpe fra et tidligere tidspunkt, eventuelt allerede fra publiseringstidspunktet, jf. kravet i § 13 andre ledd om at tiltak må treffes uten ugrunnet opphold «etter at vilkårene for ansvar forelå.»

Rettstilstanden på området er altså ikke glassklar, og merkesteinene ble ikke satt opp akkurat der vi ønsket, men ganske nær. Det skal mye til at en redaktør blir holdt personlig, objektivt ansvarlig for brukergenerert innhold som vedkommende, eller den som opptrer på redaktørens vegne, hadde kunnskap om. Men det kan tenkes spesielle tilfeller hvor dette ansvaret likevel slår inn.

Så er det viktig å være oppmerksom på de særlige, positive pliktene som er knyttet til det brukergenererte innholdet, formulert i lovens paragraf 6:

«Redaktøren skal sørge for å holde brukergenerert innhold klart adskilt fra redaksjonelt innhold i mediet og opplyse om hvilket innhold som er brukergenerert.

Dersom mediet har regler for brukergenerert innhold, skal redaktøren opplyse om reglene og hvordan de håndheves.

Redaktøren skal tilrettelegge for varsling om ulovlig brukergenerert innhold. Dersom brukergenerert innhold fjernes eller tilgangen til innholdet sperres fordi det anses ulovlig, skal redaktøren så langt det er mulig varsle ytreren og opplyse om klagemuligheter.»

Alle medieorganisasjonene støttet disse forslagene, selv om blant andre NR ville ha en litt annen ordlyd. De konkrete og positive forpliktelsene som settes opp her vil det normalt ikke være noe problem å følge, og de griper heller ikke inn i den redaksjonelle friheten eller pålegger noen form for ansvar som fremstår som urimelig.

Verdt å merke seg helt slutt er merknadene i forarbeidene som gjelder publisering på andre plattformer enn mediets egne:

«Med henvisning til NRKs merknad, presiserer departementet at pliktene som omhandles i lovforslaget gjelder de redaktørstyrte medienes egne elektroniske plattformer/nettsteder, jf. uttrykket «i mediet» i lovforslaget. Der mediene publiserer innhold i egne eller andres profiler på tredjemanns plattformer som Facebook, Twitter, YouTube etc, vil de på samme måte som alle andre brukere normalt være henvist til å forholde seg til de brukergrensesnittene og brukervilkårene som plattformene tilbyr, med mindre det er inngått særlige avtaler. Det betyr imidlertid ikke at redaktøren kan forholde seg passiv til det som publiseres av innhold i kommentarfeltet på sine profiler. Redaktøren kan etter de alminnelige ansvarsprinsippene få et medvirkeransvar også for innholdet som publiseres her. Det tilsier at redaktøren vedlikeholder kommentarfeltene i de sosiale mediene, selv om altså den foreslåtte pliktbestemmelsen ikke vil gjelde direkte.»

Det departementet her sier er viktig å merke seg. Ikke bare slår departementet fast at pliktene som omhandles i lovforslaget kun vil gjelde på «medienes egne elektroniske plattformer/nettsteder», men som en følge av dette kan redaktøren ikke holde ansvarlig etter de samme prinsippene som i medieansvarsloven, men «kan etter de alminnnelige ansvarsprinsippene få et medvirkeransvar også for innholdet som publiseres her». Det innebærer en avgrensning i forhold til det objektive ansvaret i lovens paragraf 9 og 10.