Kildevern - en kort innføring

Nils E. Øy, tidligere generalsekretær i NR

Kildevernet er blant de prinsipper som mediefolk setter aller høyest her i verden, fordi troverdig kildevern er helt avgjørende for publikums tillit. Svikter troen på at massemediene virkelig beskytter kilder som er lovet anonymitet, så forsvinner det som måtte være av troverdighet. Samtidig bør medarbeidere bevisstgjøres på at løfte om anonymitet er en alvorlig handling i to retninger, både fordi det er et avvik fra den åpenhet som journalistikken ellers skal fremme og fordi et slikt løfte krever seriøs saksbehandling og ofte krevende sikkerhetstiltak.

Godt kildevern skapes ved godt forebyggende arbeid, og som alt annet forebyggende arbeid – særlig der holdninger er viktige – er det kunnskap, kunnskap og atter kunnskap som gjelder.

Grunnleggende kunnskap er at journalistikkens første bud er å bruke åpne kilder, det betyr kilder som kan etterprøves. Det betyr også at man må forsøke å få vanskelige kilder til å stå åpent frem. Er det likevel slik at viktig informasjon eller kritiske synspunkter ikke kommer ut, uten at kilden gis anonymitet, så kan kilden innrømmes kildevern. Retten til å ytre seg anonymt oppstår ved at redaktøren tar det etiske og rettslige ansvar for det som publiseres. Det er dermed kilden som gis vern, selv om det tjener både mediene og samfunnet.

Denne veiledningen om kildevern er delt inn i tre deler; Forberedende arbeid, akutte tiltak og etterarbeid.

Forberedende arbeid

Skolering og instruks

Alle medarbeidere i en medievirksomhet bør gis grundig innføring i hva anonymitetsrett og kildevern er, og hvilken betydning det har for journalistikken, for medieforetaket og for samfunnet. Skoleringen bør være særlig grundig overfor redaksjonelle medarbeidere og personer som håndterer redaksjonens tele- og datasystemer, men også for mottakere av annonser er det viktig å være klar over regelverk og holdninger på området. Endelig vil skolering om håndtering av besøkende, politi- og andre myndigheter være viktig for dem som tar imot besøk og henvendelser utenfra.

Først og fremst må redaksjonen og de enkelte medarbeidere tenke gjennom hvordan anonymitet skal sikres i det daglige, i kontakten med kilden og i det redaksjonelle arbeid. For ikke å overdramatisere eller å bli beskyldt for hysteri, er det nyttig å huske på at ikke alle anonyme kontakter nødvendigvis krever like store sikkerhetstiltak.

Noen kilder ønsker kanskje bare lav profil, at navn ikke offentliggjøres eller spres – men vil kanskje ikke motsette seg å stille opp i retten dersom det skulle bli nødvendig. Det er umulig å sette opp kriterier for hvordan dette skal håndteres, og det er umulig å spørre den enkelte kilde om dette. Redaktøren og de aktuelle medarbeidere må selv vurdere hvor viktig anonymitet er i den enkelte sak. Vurderingene kan jo føre til at kildens opplysning eller utsagn ikke publiseres.

Er det slik at kilden kan risikere liv og helse ved å stå fram, må nødvendigvis sikkerhetstiltakene bli deretter. Satt på spissen burde kontakt mellom kilde og journalist i så fall bare skje i de dypeste fjellhuler, og navn bare oppbevares i hodet til maksimum to personer. I verden av i dag er mulig å avlytte det meste og de fleste, både per telefon, innendørs og i det åpne rom, men også gjennom datamaskiner, kopimaskiner og printere.

Ettersom det meste i redaksjonene skjer elektronisk, må den som vil skape sikkerhet for anonyme kilder også tenke på usikkerheten med datalagring. De fleste ting kan spores og gjenskapes, selv om de tilsynelatende er slettet.
Dersom du må lagre ting elektronisk, så gjør det bare på elektroniske minnebrikker. De har den fordel at du selv kan ha kontroll med dem, enten du skal gjemme den eller du vil bære den på deg. I utgangspunktet kan du altså nekte å levere den fra deg dersom den røper din kilde – men politiet kan altså kreve dette prøvet av en domstol. Skal du ødelegge ting du har hatt lagret, skjer det lettest ved å destruere en minnebrikke, eller et annet tilsvarende løst datalager. Men husk også, at det som er så lite, det er meget lett å glemme og miste!

Redaktøren bør gi retningslinjer og eventuell instruks om kildevern. I noen redaksjoner setter ansvarlig redaktør særlige krav ved bruk og publisering av informasjon fra anonyme kilder. For eksempel ved å stille krav til når og hvordan medarbeidere skal kunne akseptere eller tilby anonymitet.
Mange redaktører stiller også krav til å få kunnskap om hvem kilden er, før det gis tilsagn om at saken kan publiseres under redaktørens ansvar. Det finnes eksempler på at redaktører også har godtatt publisering uten å få kjennskap til kilden, fordi redaktøren hadde svært stor tillit til vedkommende journalist.
Noen journalister vil hevde at de har selvstendig rett til å gi løfte om anonymitet. Det er støtte for et slikt syn, avgrenset til research-fasen, ettersom loven sier at man kan nekte å forklare seg om identiteten til en kilde til opplysninger som er betrodd redaksjonen. Det har også betydning at Høyesterett i Edderkoppsaken (HR-1992-10-A) ga kildevern i forbindelse med at politiet ville ha avdekket hvem som var kilder til innholdet i en bok, som var skrevet av to journalister. Generelt gjelder ikke vern for forfatternes kilder til bokmanus, men i dette tilfellet ble kildevernet gitt, ettersom det var aktive journalister som var forfattere.

Før eller senere må likevel redaktøren informeres om saken, dersom journalisten arbeider i en redaktørstyrt publikasjon og vil bruke redaksjonens ressurser på den, med sikte på publisering – under redaktørens ansvar.
Ikke alle kilder er like bevisste på egen risiko ved det å stå fram som kilde, og det kan være tilfeller der journalisten eller redaktøren bør tilby anonymitet. Journalist og/eller redaktør bør også informere anonyme kilder om risikoer ved ulike former for kontakt, og om mulighetene for å spore kopier fra moderne printere og kopimaskiner m.v. Mange nye maskiner etterlater” usynlige” koder som avslører hvor den er produsert. I mange miljøer med konfidensielle dokumenter praktiseres produksjon av begrenset antall, og der hver enkelt dokument har visse elementer som kan spores tilbake til hvem som fikk akkurat denne versjonen av dokumentet.

En eventuell instruks bør gi regler for når og hvordan redaktøren skal varsles ved eventuell bruk av anonyme kilder, og overfor annonsemottak og skranke bør det gis instrukser om hvordan henvendelse om kilder – også annonsekilder – skal besvares, samt hvordan eventuelle myndigheter skal møtes når de tropper opp i resepsjonen .

Interessen i å få ut navn på anonyme forfattere eller kilder kan komme fra mange kanter. Det kan være nysgjerrig publikum, arbeidsgivere som vil sjekke om de har illojale ansatte, arbeidskolleger, organisasjoner eller politikere som vil undersøke hvem som kritiserer dem eller undersøker dem, eller offentlige organer som vil undersøke eller granske lekkasjer.

I de fleste av disse tilfellene kan den som spør ikke sette makt bak forespørselen. I noen tilfelle er det myndigheter som rettmessig kan stille spørsmål om f eks regnskapsbilag, som kan berøre kildevern. Mest typiske er imidlertid at politiet ber om opplysninger om kilder, innsendere eller annonsører.

Formelt sett har politiet ikke krav på svar eller til å kreve at folk stiller til avhør. Det er bare overfor domstol at man har plikt til å møte – og der gjelder altså en del rettigheter mht å nekte å svare på spørsmål som kan røpe kilders identitet, enten det nå er politiet som krever det, eller det er en av partene i en sivilsak som innstevner redaktøren/journalisten som vitne.

Myndigheter kommer ikke alltid med lua i handa, når de oppsøker en redaksjon. Selv om det ikke skjer ofte i nyere tid, hender det at det gjennomføres ransaking. Det kan være politiet på jakt etter bevis i straffesak eller det kan være andre skattemyndigheter med rett til å foreta bokettersyn. Også konkurransetilsyn og enkelte andre tilsynsmyndigheter har vidtgående rett til å få opplysninger i sitt arbeid, om nødvendig med assistanse fra politiet.
Ikke alle innenfor politi eller andre myndigheter kan regelverket like godt, som for eksempel at redaksjonslokaler har eget vern i straffeprosessloven. For det første kreves normalt at ransaking skal besluttes av domstol, men i særlige tilfelle kan det skje etter beslutning av statsadvokat (§ 197). I § 200 er det dessuten fastsatt at redaktøren eller en stedfortreder skal tilkalles før ransakingen starter, når dette kan skje uten opphold. Formålet er at redaktøren vil kunne hindre at det gjøres beslag i ting som kan røpe en kilde som er lovet anonymitet.

Redaktøren – eller den som disponerer tingen – kan da kreve at tingen (dokumentet, disketten eller lignende) pakkes og forsegles og bringes til tingrettens bord, for å kunne fastslå om dette er innhold som redaktøren/journalisten kan nekte å forklare seg om. I så fall kan det ikke gjøres beslag i materialet.

Grunnleggende regler:

• Generelt: Vær Varsom-plakaten pkt 3.4, 3.5 og 3.6 som forutsetter at identiteten til kilder som er lovet anonymitet, ikke skal røpes. Det samme gjelder andre opplysninger og upublisert materiale som kan røpe identiteten til slike kilder.
• Overfor politiet: Ingen har forklaringsplikt overfor politiet. Politiet kan kreve en person rettslig avhørt, og alle har da plikt til å møte i retten.
• Overfor retten: Alle har plikt til å møte i retten, men av hensyn til den enkeltes rett til å ytre seg anonymt, er medieansatte gitt en rett til å nekte å forklare seg om anonyme kilders identitet. Dette er fastsatt i straffeprosessloven § 125 og tvisteloven § 22-11. Dette gjelder i all medievirksomhet, også nettvirksomhet som har samme formål som aviser og kringkasting , og etter kjennelsen i Rolfsen-saken i 2015 også for filmskapere som produserer for slike medier.
• Regler om ransaking og beslag: Straffeprosessloven § 197 stiller krav til hvem som kan beslutte ransaking i redaksjon. Samme lov § 200 krever at redaktør eller stedfortreder skal tilkalles, og lovens § 205 krever at hvis politiet vil ta med seg dokument som redaktør eller eier mener er gjenstand for kildevern, skal dokumentet legges i konvolutt og forsegles i påsyn av redaktøren eller stedfortreder, før det tas med til retten for endelig beslutning.

Akutte tiltak

Når spørsmålet kommer

Som oftest kommer ikke spørsmål om å opplyse om anonym forfatter eller kilde overraskende på mediefolk. Vi vet som regel når vi har publisert noe som fremkaller slike spørsmål, enten fra omtalte miljøer eller fra myndigheter. Men dette gjelder ikke nødvendigvis alle i mediehuset, og det er derfor det er nødvendig å skolere all og å gi instrukser til nøkkelpersoner om at alle spørsmål og henvendelser som kan true kildevernet skal vises videre til ansvarlig redaktør.
Journalister som er kjent for politiet vil ofte oppleve å få spørsmål om å gi informasjon om sine kilder direkte, uten at redaktøren blir informert. Litt avhengig av hvordan redaktøren ser på dette med ansatte journalisters selvstendige rett til å ”ha anonym kilde”, bør varsling i slike tilfeller søkes løst i instruks/veiledning.

Det er vesentlig at redaktør og journalist opptrer i samforstand, og det er i alle fall redaktøren rett til å kreve det, dersom det er publisert noe under redaktørens ansvar fra den aktuelle kilde. I samme åndedrett bør det repeteres at man ikke har forklaringsplikt overfor politiet, men i mindre saker, og saker som ikke direkte har med kildeidentitet å gjøre, er det ofte at forklaring likevel kan gis til politiet. Hvis det skjer, bør man på forhånd sikre seg en klar avtale med politiet om at man skal ha en kopi av den skrevne forklaring. Rett til slik kopi har ikke den avhørte i ettertid, og derfor er det lurt å sikre seg dette – gjerne skriftlig - før man eventuelt går med på å la seg avhøre.
Blir man innkalt til domstol til rettslig avhør, eller til å vitne i hovedforhandling, har man møteplikt. I avhøret har man så anledning til å nekte å forklare seg, hvis det kan dreie seg om informasjon som kan avsløre forfatters eller kildes identitet.

Det er uheldig å unnlate eller å nekte å møte, når man blir innkalt til domstol. Fra noen hold er det hevdet at journalister og redaktører ikke under noen omstendighet bør vitne i rettssaker. Norsk Redaktørforening tar avstand fra slik fundamental holdning, som ikke er i samsvar med journalistikkens grunnleggende formål om åpenhet.

At det så i visse tilfeller kan oppstå dilemma mellom journalist- eller redaktørrollen og det å vitne i en konkret sak man dekker, eller er involvert i som yrkesutøver, er selvsagt.

Det skjer ofte at det kommer henvendelser om å bekrefte at den eller de ikke er den anonyme kilden. De fleste redaktører vil avvise slike forslag, fordi det etter hvert kan utpeke den virkelige kilde. Dette har også Høyesterett vært oppmerksom på. I den såkalte Edderkoppen-saken forsøkte påtalemyndigheten å legge fram erklæringer fra en rekke enkeltpersoner, for å tvinge journalistene til å forklare seg.

Førstvoterende dommer uttalte blant annet: ”Jeg er enig med kjæremålsmotpartene i at kildevernet ikke bare er gitt i kildens interesse, men også den alminnelige interesse i at kilder gis anonymitet. Hvor det bare er et begrenset antall personer som kan være kilder, vil disse bringes i en vanskelig situasjon dersom et samtykke fra en eller flere av dem skulle medføre at § 209a ikke kom til anvendelse. En nektelse av å gi samtykke vil lett utlegges slik at vedkommende har noe å skjule. Situasjonen vil også kunne være at journalisten bygger på flere kilder, og at han vanskelig kan forklare seg om en av dem uten å avdekke også de øvrige. Hvis §209a skal få en rimelig rekkevidde, bør derfor slike samtykkeerklæringer som de som foreligger i denne sak, ikke være avgjørende.”

Vær Varsom-plakaten har følgende bestemmelse i punkt 3.5: ”Oppgi ikke navn på kilde for opplysninger som er gitt i fortrolighet, hvis dette ikke er uttrykkelig avtalt med vedkommende.” Dette kan oppfattes slik at det er greit å oppgi kildens identitet når vedkommende selv uttrykkelig har samtykket til det. Mange redaktører mener at kilders identitet ikke bør oppgis selv om det foreligger slikt uttrykkelig samtykke. Også slikt samtykke kan være fremskaffet mot kildens egentlige vilje, og i noen tilfeller kan det også være slik at det er flere anonyme kilder til samme sak. Uansett kan det å oppgi kilde bidra til å svekke tiltroen til kildevernet.

Pressefolk blir ofte spurt om det ikke finnes noe unntak for pressens kildevern, og gjerne settes det opp en hypotese om at det dreier seg om eneste mulighet for å redde liv. De fleste pressefolk vil nok erkjenne at en slik nødrett må være til stede, men de færreste vil nok bli stilt overfor slike tilfeller i det praktiske liv.

Mange jurister peker i slik sammenheng på straffeloven § 139 som påbyr enhver å bidra til å avverge særlig alvorlige forbrytelser. I en veiledning for forskere, som i mange tilfelle innhenter opplysninger under taushetsløfte, heter det følgende:

"Uten hensyn til taushetsplikt har forskeren som alle andre en rettslig plikt til å avverge særlig alvorlige lovbrudd, for eksempel ved anmeldelse til politiet (strl § 139). Også ut over det som følger av denne rettslige plikten, kan det i enkelte tilfeller være riktig at forskeren lar hensynet til enkeltindivider for eksempel barn veie tyngre enn konfidensialitetskravet overfor informanter."
Det er samtidig understreket at denne innstillingen bidrar til å avverge, til å hindre skade, og derfor må ses annerledes enn det å tie om noe som bare går ut over etterforskning eller oppklaring.

Opplysning om IP-adresser

Med internett og nettaviser er det i økende grad et press på redaksjonene om også å oppgi IP-adresser. I utgangspunktet må de samme holdninger gjelde for IP-adresser som for andre identifiserende opplysninger i forhold til kildevern, selv om en IP-adresse ikke nødvendigvis fører til entydning identifisering av person.

Utenfor kildevernet er det i økende grad åpnet for å gi opplysninger til politiet både om identitet og IP-adresser, når det dreier seg om åpenbar kriminalitet. Noen redaktører stiller krav om at politiet må levere et skriftlig og lovhjemlet krav, mens andre krever at det må en rettslig begrunnelse til for at de skal utlevere slike opplysninger, på samme måte som krav om opplysninger om hvem som står bak anonyme annonser. Utlevering er skjedd i flere tilfeller de siste årene, for eksempel i forbindelse med framsettelse av alvolige trusler mot personer, bombetrussel mot skole og tilbud om salg av tyvegods. NR har støttet slike utleveringer, når de åpenbart ikke var i strid med kildevernet.

I forbindelse med en sak hvor Dagbladet ble bedt om å utlevere nærmere 50.000 ip-adresser til politiet, valgte NR imidlertid å gå inn som partshjelper for Dagbladet, fordi NR mente saken hadde en prinsipiell side. Dagbladet (og NR) vant frem i Borgarting lagmannsrett, selv om det primært var personvernet og ikke kildevernet som begrunnet lagmannsrettens avgjørelse.

Opplysningsplikter

Svært aktuelt for mediebedriftene gjelder politiets og andre myndigheters etterforskning og granskning av annonser og annonsører, i forbindelse med omsetning av stjålne gjenstander. Med mindre slikt materiale også kan røpe en kilde som er lovet anonymitet, gjelder ikke det rettslige kildevern i slike tilfeller. Etter straffeprosessloven § 210 kan f eks en publikasjon bli pålagt å utlevere opplysninger om en annonse eller annonsør. Etter lovens § 210b kan man også – ved alvorlige forbrytelser - bli pålagt å varsle politiet under en løpende utleveringsplikt fremover i tid – når det ikke dreier seg om redaksjonelt materiale. Slike pålegg kan bare gis av retten ved kjennelse, og bare for avgrenset tidsrom.

De vanligste tilfeller av opplysningsplikter til forvaltningen som kan ha konsekvenser for kildevernet, og som uansett bør være under ansvarlig redaktørs årvåkenhet mht utleveringer, er

• Ligningsloven kap 4
• Merverdiavgiftsloven § 46 ff
• Markedsføringsloven § 15
• Regnskapsloven § 5
• Konkurranseloven § 24 og § 25

Det gjelder varierende regler for intern behandling av pålegg om utlevering av opplysninger om annonser/annonsører. Noen redaktører aksepterer pålegg når myndigheten eller politiet muntlig oppgir hjemmel for sitt krav, andre krever at kravet skal framsettes skriftlig og noen krever at det må skje i form av en rettslig beslutning. Norsk Redaktørforenings styre har ikke gitt noen bestemte råd på dette området, men henvist til at den enkelte redaktør selv må treffe avgjørelse her – basert på forholdene i hver enkelt sak.

Ikke alle er klar over at kildevern også gjelder i forhold til utleveringspålegg fra forvaltningen, dersom utlevering kan røpe en kilde. Dette er behandlet av Kyrre Eggen i hans doktoravhandling (”Ytringsfrihet”, utgitt 2002, side 329). Han skriver at det er ”sikkert at prinsippet om journalisters kildevern også gjelder i forhold til slike forklaringsplikter, all den tid det ikke er tvilsomt at kildevernet etter EMK art 10 gjelder i slike tilfelle. Siden Goodwin saken viser at kildevernet gis en meget intensiv beskyttelse, blir det neppe noen praktiske konsekvenser av at kildevernet overfor forvaltningsorganer forankres i EMK art 10 og ikke strpl § 125 eller tvml 209a . Kildevernet vernes sannsynligvis med like stor intensitet av EMK art 10 som av rettergangslovenes regler. Konklusjonen blir derfor at kildevernet kan påberopes overfor enhver forklaringsplikt overfor offentlige myndigheter."

Utlevering av upublisert materiale

Vær Varsom-plakatens punkt 3.6. har følgende retningsline: ”Av hensyn til kildene og pressens uavhengighet har ingen rett til å få utlevert upublisert materiale.”

Mange mediefolk oppfatter dette som et nær absolutt påbud om ikke å frigi bilder eller informasjon som redaksjonen innehar, og som ikke er publisert. Årsaken til at bestemmelsen kom inn i plakaten i 1994 var frykten for at myndighetene skulle gå til beslag av notater og råmateriale som kunne føre til avsløring av kilder, og at dette kunne føre til at mediefolk lett kunne bli sett på som myndighetenes forlengede arm. I et par aktuelle saker hadde medier nektet å utlevere researh-materiale, men bestemte etter rettslige pålegg å utlevere materialet til kilden, som så selv eventuelt kunne levere det fra seg.

Det er Norsk Redaktørforenings syn at ansvarlig redaktør må kunne nekte å utlevere upublisert materiale, når det er en etisk eller integritetsmessig begrunnelse for at det ikke er publisert. Dreier det seg for eksempel om materiale som kunne vært publisert, som for eksempel ti andre eksponeringer av et fotomotiv som ble publisert, eller noen utsagn eller opplysninger som ble strøket i redigeringen av plasshensyn, så er det sjelden noen grunn til ikke å utlevere materialet. Men hvis det derimot dreier seg om notatmateriale fra møter med anonym kilde eller dokumenter som er overlevert fra anonym kilde, eller opplysninger som ikke publiseres av etiske hensyn over for andre, er det all grunn for redaktøren til å nekte.

Redaktøren bør likevel være klar over at norsk lov i utgangspunktet bare gir rett til å nekte utlevering av materiale som kan avsløre anonym kilde. Dette kan endre seg dersom Straffeprosesslovutvalgets innstilling (NOU 2016-24 Ny straffeprosesslov) blir vedtatt. Utvalget foreslår at vern av upublisert kildemateriale skal gis vern i ny lov. Det vil ytterligere styrke det vern Høyesterett mener slikt materiale har etter Menneskrettserklæringen artikkel 10, i avgjørelsen i Rolfsen-saken.

Etterarbeid

Opplever redaksjonen en kildesak, positiv eller negativ, med eller uten politi eller domstol inne i bildet, bør erfaringene drøftes og eventuelt føre til endringer av retningslinjer eller instrukser.

10 gode råd:

1. Hovedregel er at kilder skal være åpne og informasjonen skal kunne etterprøves! Kilder som ønsker anonymitet bør overtales til å stå åpen fram, hvis de ikke har gode grunner til anonymitet.
2. Kilden som vil være anonyme, bør få veiledning om forsiktighet og om sikkerhetsbehov i relasjon til den risiko som er til stede.
3. Avtale om anonymitet med kilde bør være presis.
4. Opplysninger fra anonym kilde bør dokumenteres, eller kvalitetssikres fra flere uavhengige kilder, før publisering.
5. Skal du lagre dokumentasjon og informasjon som kan røpe kildens identitet, bør du gjøre det på databrikker eller lignende små lagringsmedier.
6. Retningslinjer for bruk av anonyme kilder bør utarbeides for redaksjonen.
7. Instruks for mottak av anonyme annonser og for utlevering av opplysninger om annonsører skal utarbeides.
8. Instruks for mottak av henvendelser fra politi eller andre myndigheter om opplyningsplikt, ettersyn, ransaking eller beslag skal straks meldes til ansvarlig redaktør eller til stedfortreder(e).
9. Skal noen gi politiforklaring, bør det skje under forutsetning av at man får kopi av den nedskrevne forklaring.
10. Husk at journalister og redaktører i har generell møteplikt og vitneplikt når man innkalles til retten. Det er i domstolen man eventuelt kan gjøre bruk av retten til å nekte å svare på visse spørsmål, når de kan avsløre identiteten til anonym forfatter eller kilde.

Syv regler for digitalt kildevern

Vær konsekvent

Digitalt kildevern har som mål å forebygge overvåkning, manipulering og beslag av datamateriale som kan avsløre informasjon om kilder som er lovet anonymitet. Et forsvarlig kildevern krever høy grad av selvdisiplin. Et angrep utenfra vil oftere utnytte slurv i våre rutiner enn faktiske svakheter i programvaren vi bruker. Hold datamaskiner, smarttelefoner og annet digitalt verktøy oppdatert – alltid. En utdatert enhet kan være den enkleste veien inn for en som vil avsløre kildene dine.

Lag sterke passord

Sørg for at passordene dine er tilnærmet umulige å knekke. Bruk gjerne en "rar" setning på syv ord eller mer som er lett å huske, men som ikke kan gjettes basert på kunnskap om deg eller dine nærmeste. Ikke gjenbruk samme passord flere steder. Bruk eventuelt programvare som genererer og lagrer vanskelige passord for deg på en sikker måte. Bruk såkalt tofaktor-autentisering – med engangskoder eksempelvis fra mobiltelefonen – der det er mulig.

Bruk alltid kryptering

Du bør alltid kryptere kildemateriale, uansett hvor sensitivt du tror det er. Dette gjelder spesielt når du kopierer det over på minnepinner eller andre eksterne lagringsmedia. Skru på fulldiskkryptering for datamaskinen din. Oppfordre kilder til å bruke krypterte hurtigmeldings-tjenester som for eksempel Signal når de tar kontakt, fremfor å ringe eller sende tradisjonelle SMS-meldinger. Ta i bruk e-postkryptering, men minn motparten om at emnelinjen ikke må inneholde kritisk informasjon, ettersom dette feltet normalt ikke lar seg kryptere.

Bruk sikre forbindelser
Hvis du må bruke et trådløst nett/nettuttak som ditt mediehus ikke har kontroll over, sjekk at nettsidene du besøker alltid er krypterte (låst hengelås i nettleseren). For ekstra sikkerhet kan du bruke VPN-løsninger som er godkjent av mediehusets IT-fagfolk.

Velg åpne løsninger
Bruk kjent og velprøvd krypteringsprogramvare med åpen kildekode og et aktivt brukermiljø fremfor lukkede løsninger.

Ikke mist kontrollen!

Vær forsiktig ved deling av kildemateriale/upublisert materiale. Dersom mediehuset bruker skytjenester og/eller verktøy som leveres som nettjenester i skyen må det gjøres særskilte vurderinger. Vær spesielt forsiktig med deling av upublisert materiale eller informasjon som kan avsløre kilder/kildekontakt. Å dele slikt med en kommersiell tjeneste kan medføre at uvedkommed får kjennskap til kilder eller informasjon fra upublisert materiale. For eksempel vil en redaksjon som bruker kunstig intelligens-tjenester som Chat-GPT til å bearbeide upublisert materiale, i prinsippet tilgjengeliggjøre det for uvedkommede.

Sett opp en varslertjeneste
Legg til rette for at varslere kan kontakte redaksjonen kryptert og anonymt. Fortell åpent om hvilke muligheter eventuelle kilder har. Ordinære tips- og kontaktskjemaer bør alltid sikres med TLS/HTTPS (låst hengelås i nettleseren). Vurder å sette opp en varslertjeneste som i tillegg bruker anonymiseringsnettverk som Tor, for å hindre at de som kontakter redaksjonen i fortrolighet legger igjen spor i serverloggene. SecureDrop er en av de vanligste tjenestene av denne typen.

Skaff en "offline"-maskin
Sensitivt materiale bør åpnes og vurderes på isolerte maskiner som aldri har vært tilkoblet noe nettverk. Vurder å anskaffe en datamaskin der harddisk og trådløs-moduler (WiFi og Bluetooth) er fysisk fjernet og nettverkskontakten plombert. Start maskinen fra en minnepinne med spesialprogramvaren Tails.

Disse reglene er laget av Espen Andersen (Kommunal Rapport) og Øyvind Bye Skille (NRK)