"Vi har mye å være stolte av og mye å forsvare"

Kjære alle sammen.

Hva kan slå sprekker i grunnmuren til et samfunn? Hva får et sterkt demokrati til å vakle?

Vi ser det skje, rett foran øynene våre.Sant og usant flyter sammen.Følelser trumfer fakta.En gang delte vi en felles virkelighet. Nå drukner vi i personlige strømmer av innhold.

Og i det vakuumet får mistilliten grobunn.

I natt satt millioner av oss, over hele verden, klistret til skjermene. Vi fulgte valget i USA, sekund for sekund. Donald Trump blir landets neste president.

En ting er klart: Det var ingen selvfølge at dette valget skulle forløpe fredelig. Da kulen sneiet øret til Trump og blodet begynte å renne, var en demokratisk kollaps bare millimeter unna. I stedet løftet han armen, og med ett var et ikonisk pressebilde skapt.

USA - et land hvor det umulige var mulig - det står nå som et symbol på hvordan tilliten til media kan smuldre – raskt og brutalt.

Polariseringen skyter fart. Det som en gang var felles forståelse, splintres av fake news og desinformasjon. Grensene mellom sant og usant hviskes ut.

Dette er den nye krigen – en krig om fakta, om hvem som definerer virkeligheten. Den utspiller seg i våre medier, på sosiale plattformer og i menneskers sinn.

Det amerikanske valget: Det vi har sett utspille seg, er en advarsel. Når søken etter sannhet ikke lenger er en selvfølge, står demokratiets grunnmur i fare for å slå sprekker.

***

I forrige uke var jeg og VGs redaktører til stede på et Trump-rally i Pennsylvania. Jeg kjente ubehaget i magen da Trump foran på scenen pekte mot en liten gruppe journalister i salen og ropte “fake news", mens tusener av fremmøtte buet mot dem. Joe Biden har knapt stilt til intervjuer i sin periode som president. Landets fremste ledere har systematisk undergravd medienes posisjon - og det har fått effekt. At budskapet har fått så stor oppslutning bør også skape selvransakelse hos mediene.

For de nasjonale mediene oppleves som partiske – enten det er Fox News, CNN eller The New York Times. Eiere griper inn i redaksjonelle beslutninger. Folk oppsøker nesten bare det mediet som bekrefter deres verdenssyn, i tillegg til at stadig flere bruker sosiale medier som sin primære nyhetskilde. Og i kaninhullet av innhold på sosiale medier er det nærmest umulig å vite hva som er sant. Samtidig forsvinner lokalavisene i rekordfart og store deler av landet har nå blitt nyhetsørkener. Det er krise.

Skrur vi av skjermene og ser ut av vinduet her hjemme, er situasjonen heldigvis annerledes. Norske medievaner endrer seg også raskt, men lokalavisene er fortsatt limet og lupen som binder sammen bygder og byer over hele landet. Vi har godt over hundre lokalaviser – og enda flere lokalavisredaktører som hver dag går på jobb for å levere nytt og nyttig innhold som er avgjørende for menneskers liv der de bor.

Uten de lokale mediene blir vår felles offentlighet svakere. Informasjonsflommen vil fortsette, men uten et felles utgangspunkt blir det stadig vanskeligere å forstå og diskutere sakens ulike sider.

Samfunnsdebatt handler ikke bare om ulike perspektiver. En opplyst debatt krever fakta og et solid kunnskapsgrunnlag, ikke bare slagord og følelser. Dette må være fundamentet i all journalistikk – slik særlig fagpressen i Norge er garantister for.

Eierne bør holde seg helt unna rødpennen når avisens meningsinnhold utformes. I motsetning til det milliardær og aviseier Jeff Bezos gjorde i The Washington Post - som stanset lederen. Om det er rett eller ikke av avisen å omfavne en av presidentkandidatene, det er en legitim debatt. Men timingen for innsigelsen var håpløs og førte til spekulasjoner. Avgjørelsen om ikke å ta side, må være et redaksjonelt valg. Redaktørens uavhengighet må hegnes om.

Vi hadde et avisbål fra en misfornøyd politiker her hjemme en gang også. Det sluknet heldigvis fort. Men vi må ta på alvor den opplevelsen en del har av at pressen ikke speiler samfunnet riktig: At mediene er en boble, at vi representerer eliten, at vi ikke lytter og at vi har en skjult politisk slagside. Det gir næring til misnøye og mistillit.

Maria Ressa, fredsprisvinneren, advarte oss da hun mottok Nobels fredspris i Oslo i desember 2022: "Sosiale medier bringer et virus av løgner." I dragkampen om vår sympati påvirker algoritmer og teknologi nesten umerkelig valgene våre. Barn og unge er superbrukere i jungelen av innhold forkledd i nyhetsdrakt.

Noe må gjøres.

Vi står selv snart foran en valgkamp. Da vil det være en viktig oppgave for de redaktørstyrte mediene å hjelpe norske velgere å navigere mellom uverifisert innhold, smart propaganda og god journalistikk. Pressen må ha en sentral rolle i å bekjempe desinformasjon. Hvordan dette best gjøres, bør vi diskutere – den debatten har i seg selv verdi.

Blest om sant eller usant har også den politiske bokbomben «Partiet» skapt. Da mediestormen raste, trodde jeg vi skulle oppleve et sjeldent øyeblikk hvor en journalist ga uttrykk for å savne avisredaktøren sin. At de to forfatterne ville se verdien av alle de inngående og intense diskusjonene om samtidig imøtegåelse og andre Vær Varsom-krav. Det var en illusjon.

Fra Hasle til Tyholt. Alle som har forsøkt å tyde et organisasjonskart fra NRK, vet at det krever en master i geometri. Denne høsten har det blitt trøbbel. Tore Strømøy var ikke fornøyd med sine redaktører. Hvem som har hatt ansvaret har vært uklart også for de som har sittet tettest på.

Nå skal linjene gås opp og redaktørene skal få et eget opplæringsprogram. Å klargjøre linjer og diskutere hva som ligger til redaktørrollen, er noe vi alle bør gjøre jevnlig. Bevisstgjøring og kunnskap om redaktørrollen er en av kjerneoppgavene til Norsk Redaktørforening.

En krise er en gyllen mulighet til å gjøre noe bedre.

***

Neste gang MBL skal legge fram sine kvartalsvise opplagstall, vil mange av oss kjenne at det bobler av konkurranseinsikt. Og ja, vi skal knive om brukerne og om posisjoner, det gir motivasjon og penger i kassa, Dagen derpå er det likevel viktig å huske på:

Når vi ser framover har vi mer som binder oss sammen enn det som skiller oss. Ytringsfrihet, tillit og uavhengighet er ikke bare ord. Det vet de som har mistet dem.

Som kolleger, som redaktører og som del av Norsk Redaktørforening har vi mye å være stolte av og mye å forsvare.